Klima- og miljøministeren ga i fjor vinter Miljødirektoratet i oppdrag å utarbeide et kart over naturskog i Norge – i betydningen «skog som ikke har vært flatehogd etter ca. 1940». Oppdraget ble gitt på bakgrunn av et såkalt forskeropprop, som etterlyste kartfesting av «de siste naturskogene».
Nedenstående kronikk er skrevet av NORSKOGs administrerende direktør Arne Rørå.
Problemet kartet skulle løse var ifølge forskerne «en betydelig årlig hogst i naturskoger». Kartlegging i seg selv var imidlertid ikke nok: Anne Sverdrup-Thygeson, en av initiativtagerne bak oppropet, uttalte: «Det er ikke noe poeng å vite hvor skogen er, hvor de beste delene er, hvis vi ikke også har et opplegg for å sikre de delene.»
Oppdraget fikk svært kort frist, og første versjon av kartet ble publisert i januar 2025. NORSKOG ønsker all ny vitenskapelig basert kunnskap om skog velkommen, men stiller spørsmål ved hva myndighetene planlegger å bruke kartet til.
Kartets bruksområde har det til nå vært svært vanskelig å finne ut av. Departementene informerte i fjor om at de på daværende tidspunkt ikke hadde tatt stilling til bruksområder – utover at det blant annet ville være «nyttig for skogvernarbeidet».
Klima- og miljøministeren har senere uttalt i Stortinget at han «har forventning om at kommuner tar i bruk kartet aktivt og bruker det når de skal gjennomføre kommunal planlegging». Dette til tross for at direktoratene har presisert at kartet har «middels god kvalitet/presisjon» og ikke bør brukes alene som grunnlag for forvaltningsbeslutninger. Disse antydningene om bruksområder er temmelig vage – og vitner om at det her kanskje er handlet før det er tenkt.
Første versjon av kartet viser at utbredelsen av naturskog, i betydningen skog som ikke har vært flatehogd etter 1940, utgjør ca 35% av skogarealet i Norge. I ettertid har NIBIO gjort nye beregninger av andelen slik skog på Østlandet. Disse viser at kun 44-49% av dagens skogareal på Østlandet har vært flatehogd etter 1940. Her er altså 51-56 % å regne som «naturskog» etter definisjonen i oppdraget. Østlandet har historisk vært en av landsdelene i Norge med mest aktivt skogbruk. I andre landsdeler kan man dermed trolig finne enda høyere andel ikke-flatehogd skog.
I den offentlig tilgjengelige kartportalen Kilden, er all skog over 100 år fra før av kartfestet og inndelt i aldersklasser. Andelen såkalt «biologisk gammel skog» har ifølge Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet økt med 120% i den økonomisk drivbare skogen siden 1997. Hva skal vi da med den nye oversikten over «ikke flatehogd skog»? Nå vet vi altså at «den siste resten» av naturskog som forskerne krevde en oversikt over utgjør minst 35% av Norges skogareal, sannsynligvis enda mer.
Den ferske Naturmeldingen viderefører prinsippet om at vern av skog på privat grunn skal være frivillig. Dette innebærer at skogeier selv peker ut og tilbyr aktuelle skogarealer, som myndighetene deretter prioriterer og velger blant. De fleste skogeiere vet selv hvor den eldste skogen finnes, og trenger ikke dette kartet for å tilby aktuelle areal for vern.
Vernemyndighetenes prioritering baserer seg nå i mindre grad på tidligere hogstform, men heller på naturtype, alder, arealstørrelse og andre vernekvaliteter. Dersom myndighetene skulle ønske å prioritere skog som ikke har vært flatehogd, er dette informasjon man uansett får gjennom biologiske registreringer som rutinemessig gjøres av arealer som er aktuelle for vern. Disse feltundersøkelsene gir langt sikrere informasjon om vernekvaliteter enn et kart basert på fjernmåling og modeller.
I et nytt oppdrag skal direktoratene nå videreutvikle naturskogskartet, samt «beskrive mulig nytte av kart over naturskog i forvaltningen, deriblant i arbeidet med skogvern, i skogbruket og som grunnlag for annen arealforvaltning».
Vi er spent på svaret. For oss fremstår det uryddig å sette i gang en kostbar utvikling av et kart over ikke- flatehogd skog, for deretter å be om en plan for bruk. Her opererer departementene etter vår vurdering i et tvilsomt grenseland i forhold til regelverket for statlige utredninger. I utredningsinstruksen er det første spørsmålet som skal besvares: «Hva er problemet og hva vil vi oppnå?» Her ble utredningsarbeidet satt i gang selv om både problembeskrivelse og formål var ukjent. Dette har skapt betydelig usikkerhet blant skogeiere og i skognæringen. Planlegger myndighetene å begrense hogsten på 35% av skogarealet, der store deler av tømmerressursene finnes?
En mer effektiv tilnærming ville vært å definere problem, behov og mål først, og deretter utarbeide kartet basert på disse. Risikoen ved den motsatte framgangsmåten er unyttig ressursbruk, at kartet ikke blir optimalt for det endelige formålet og usikkerhet om rammebetingelser for en hel verdikjede.