El-bil til miljøkonferansen, kaffe fra resirkulerte pappkopper og bekymrede innlegg om naturinngrep på Facebook. Alle vil bevare naturen. Det er få som snakker om hvordan vi best forvalter den. Men vi kan ikke produsere strøm uten kraftverk, batterier uten gruver, eller trehus uten skogbruk.
Kronikk av Benthe E. Løvenskiold, næringspolitisk sjef, NORSKOG.
Bruken av fossile råstoffer må ned for å nå internasjonale klimamål. For å lykkes med dette må vi utnytte skogens potensiale som fornybar ressurs. Dette er helt i tråd med FN sine strategier. Å forfekte noe annet er naivitetsøkologi. Denne tankegangen er skadelig, og står i veien for en fornuftig dialog om veien mot et bærekraftig samfunn.
Bærekraftsbrems
Det oppstår interessante dilemmaer når et naivt syn på økologi og samfunnsøkonomi må forholde seg til bevaring og forvaltning av natur: All hogstmoden skog må vernes, men vi trenger trebestikk i stedet for plastbestikk i kantina. Vi vil ikke ha vindmøller, men trenger strøm i stedet for bensin til bilen. Vi må stoppe gruvedrift, men trenger batterier til elbilen for å redde klimaet. For naivitetsøkologene er selvfølgelig datasentre også en uting – til tross for at det nok er få med nærere forhold til «skyen».
Denne forenklende filosofien kan fremstå både forlokkende og kraftfull. Dessverre er den også ispedd en ansvarsfraskrivelse som bremser oss på veien mot bærekraft.
Elefanten i rommet går på strøm
For i sitt ønske om å verne natur hopper naivitetsøkologene gjerne bukk over det de ikke liker – nemlig forvaltningen. Kraftlinjer diskuteres uten å dvele ved strømbehov, trelast uten å snakke om hogst, batterier uten å håndtere gruveavfall.
Naturengasjementet som drivkraft er tydelig. Dette engasjementet er positivt og deles av skognæringen, men de gode intensjonene harmonerer ikke med virkeligheten.
For oss som driver skogbruk står ikke vern og forvaltning av skog i skarp motsetning til hverandre. Vi skal verne skog og vi skal bruke skog. For naturen er ikke bare et romantisk postkort. Den er også en naturressurs, en arbeidsplass og en del av en grønn verdikjede. Den er en kritisk brikke i en virkelighet som insisterer på at strøm må produseres. At batterier krever mineraler og hus krever materialer. At byggematerialer av tre kan erstatte stål og betong. En virkelighet som anerkjenner at mennesker ikke kan leve av intensjoner alene, og at alt har en konsekvens. Selv det å la noe være.
Et annet – mer miljøvennlig – sted
Ekte naturengasjement må også romme naturforvaltning. God forvaltning innebærer å bruke naturressurser klokt, slik at de kan fortsette å gi oss energi, mat, materialer og naturmangfold også i framtiden. For naturengasjement klinger hult og tomt når diskusjonen ikke lenger handler om hvordan ressursene skal skaffes, men om hvordan man kan slippe å se og forholde seg til at de blir skaffet. Da blir det naivitetsøkologi. En naturfilosofi hvor ansvaret for bærekraft trygt kan plasseres på andres skuldre og ingen produserer noe.
For oss i skogbruket koker det ned til ett kritisk spørsmål: Hvor skal egentlig trevirke komme fra? Noen tror kanskje det kan komme fra et helt annet – og forhåpentligvis veldig miljøvennlig – sted. Vi tror det må komme fra bærekraftig, norsk skogbruk.