NORSKOGs internasjonale hjørne – november 2025

Vi er glade for å ønske velkommen til andre utgave av «NORSKOGs Internasjonale hjørne» – vårt nyhetsbrev som gir deg oppdateringer og innsikt i de viktigste internasjonale næringspolitiske spørsmålene som påvirker norsk skognæring!  

Nyhetsbrevet er ment å gi en oversikt over relevante internasjonale og EU-relaterte prosesser, avtaler og regelverk som kan ha direkte eller indirekte betydning for våre medlemmers hverdag og langsiktige rammevilkår. Vårt mål er å styrke dialog og engasjement, slik at vi sammen kan møte utfordringer og gripe muligheter i en stadig mer kompleks og globalisert skog- og næringspolitisk arena. 

Mange begreper, én grønn retning 

Når man dykker ned i EUs klimapolitikk, møter man raskt en jungel av forkortelser og begreper som Green Deal, Fit for 55, EUDR og EST. Forkortelsene og begrepsapparatet kan virke både teknisk og forvirrende, men henger allikevel tett sammen som deler av én stor plan: EUs vei mot klimanøytralitet innen 2050. 

Den europeiske grønne given (Green Deal) er EUs strategiske visjon: Europa skal bli verdens første klimanøytrale kontinent. Strategien skal ikke bare kutte utslipp, men samtidig sikre naturens tålegrenser og legge til rette for grønn verdiskaping. 

For å forankre visjonen juridisk vedtok EU klimaloven i 2021. Loven gjør målet om minst 55 prosent utslippskutt innen 2030, og full klimanøytralitet innen 2050, rettslig bindende. Klimaloven er med andre ord den juridiske rammen som alt annet bygges på. 

Deretter kom Fit for 55, den store verktøykassen med lovforslag som skal gjøre målene oppnåelige i praksis. Her finner vi de konkrete regelverkene som styrer omstillingen, fra karbonprising til arealbruk.  

EU – et system der alt henger sammen 

Green Deal setter retningen, klimaloven gjør målene juridisk bindende, og Fit for 55 gir virkemidlene. EUs kvotehandelssystem (ETS) regulerer utslipp fra industri, luftfart og kraftproduksjon. Innsatsfordelingsforordningen (ESR) fastsetter nasjonale mål for transport, bygninger og jordbruk, og LULUCF dekker utslipp og opptak fra arealbruk og skog. Dermed representerer ESR, ETS og LULUCF kjernen i EUs klimapolitiske rammeverk og til sammen sikrer disse at alle sektorer i økonomien omfattes.  

Dette er altså ikke enkeltstående initiativ, men koordinert politikk for en grønnere økonomi. For Norge, som samarbeider tett med EU, betyr det at utviklingen i Brussel i stor grad legger rammene for nasjonal klima- og skogpolitikk i tiden fremover. 

Et overblikk over EU  

Det europeiske samarbeidet er unikt og ikke alltid lett å forstå. EU er bygget opp av et institusjonelt system der lover, politikk og beslutninger formes i samspill mellom flere organer med ulike roller.  

EU består av sju institusjoner, ni organer og over 30 desentraliserte byråer. Av disse utgjør fire sentrale institusjoner utgjør selve beslutningsmaskineriet: 

  • Europaparlamentet representerer EUs innbyggere og vedtar lover sammen med Rådet for Den europeiske union (Ministerrådet). Parlamentet godkjenner også EUs budsjett og består av 705 folkevalgte representanter (MEPs) fra alle medlemsland. 
  • Det europeiske råd samler stats- og regjeringssjefer for å fastsette EUs politiske retning og overordnede prioriteringer. Det møtes minst fire ganger i året og disse møtene omtales ofte som «EU-toppmøter». 
  • Rådet for Den europeiske union (Ministerrådet) representerer medlemsstatenes regjeringer. Her møtes ministre fra ulike land for å vedta lover og koordinere politikk, for eksempel møtes miljøministrene når temaet er klima og natur. Formannskapet rullerer mellom medlemslandene hvert halvår; for øyeblikket er det Danmark som har denne rollen. Ministerrådet fatter de fleste beslutninger med kvalifisert flertall, men enkelte områder krever enstemmighet. 
  • Europakommisjonen fungerer som EUs «regjering» og fremmer forslag om nye lover. Den representerer EUs felles interesser og er unionens viktigste utøvende organ. Kommisjonen består av 27 kommissærer, én fra hvert medlemsland, og har ansvar for å gjennomføre politikk, forvalte budsjettet og sikre at medlemslandene følger EUs regler. Kommisjonen har enerett til å legge frem lovforslag («initiativrett»), som deretter behandles og vedtas av Parlamentet og Ministerrådet. Hver kommissær har ansvar for et spesifikt politikkområde, som energi, økonomi eller miljø. 

I tillegg spiller EU-domstolen, Den europeiske sentralbanken og Revisjonsretten viktige roller ved å sikre riktig tolkning av lovverk, stabil økonomisk styring og forsvarlig bruk av EUs midler. 

Den ordinære lovgivningsprosedyren 

EUs lovgivning vedtas som oftest gjennom den ordinære lovgivningsprosedyren. Her foreslår Kommisjonen nye regler, mens Europaparlamentet og Ministerrådet forhandler frem og vedtar den endelige loven. Forslag kan behandles opptil tre ganger (såkalte «lesninger»).  

Før saker behandles i plenum, diskuteres og forhandles de som regel først i parlamentets fagkomiteer, som for eksempel miljøkomiteen (ENVI). Her utpekes en saksordfører som leder arbeidet med saken, foreslår endringer og forhandler med de andre partigruppene. Komiteen stemmer deretter over en samlet pakke med endringsforslag. 

Når komitearbeidet er ferdig, går saken til plenum, der alle 705 representanter deltar. I plenum debatteres saken, partigruppene legger frem sine posisjoner, og Parlamentet stemmer over både endringer og sin endelige posisjon. Denne posisjonen blir grunnlaget for forhandlingene med Ministerrådet. 

I ministerrådet forberedes mye av arbeidet av COREPER (Committee of Permanent Representatives), også kalt De faste representantenes komité. COREPER består av medlemsstatenes ambassadører til EU og deres stedfortredere, og har som oppgave å forberede og samordne sakene som ministerne senere skal ta stilling til. Dermed spiller COREPER en nøkkelrolle i forhandlingene før formelle beslutninger tas. Når ministerne møtes, stemmer de over rådets posisjon. 

Underveis kan begge institusjonene foreslå endringer (amendments) i innhold, ordlyd eller virkeområde. Dersom de ikke klarer å enes, sendes forslaget til et forliksutvalg. Oppnås det fortsatt ikke enighet, forkastes lovforslaget. Kommisjonen kan påvirke prosessen, men trenger ikke formelt godkjenne de endelige endringene. 

Kort oppsummert: 

Kommisjonen foreslår – Parlamentet og Rådet vedtar. 

Europaparlamentet består av åtte politiske grupper som samler representanter etter ideologi, ikke nasjonalitet. Blant de største er EPP (konservative og kristendemokrater), S&D (sosialdemokrater), Renew Europe (liberale), De grønne/EFA (grønne partier/selvstyreorienterte partier), ECR (konservative og reformister) og ID (ytterliggående høyre). 

I løpet av de siste 70 årene har EU-landene utarbeidet mange felles lover. EU-domstolen sikrer at disse tolkes og anvendes likt. Dersom en nasjonal domstol er i tvil, kan den be om avklaring. Hvis et land ikke følger lovene fullt ut, kan Kommisjonen eller et annet land ta saken til domstolen.  

EØS – broen mellom Norge og EU 

Norge er ikke medlem av EU, men gjennom EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) er vi tett integrert i det indre markedet. EØS inkluderer Norge, Island og Liechtenstein sammen med EUs 27 medlemsland. 

Avtalen sikrer fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, og gjør at Norge deltar i en stor del av EUs regelverk. Når EU vedtar nye lover innenfor EØS-relevante områder, må de innlemmes i EØS-avtalen før de gjelder i Norge. Dette skjer gjennom felles beslutninger i EØS-komiteen, der Norge har mulighet til å uttale seg, men ikke stemmerett. 

EUs nye klimamål mot 2040  

Mens den grønne given og klimaloven legger den langsiktige kursen mot 2050, viser EUs nye klimamål for 2040 hvordan ambisjonsnivået strammes til underveis på veien mot klimanøytralitet. På Ministerrådets møte 4.–5. november 2025 vedtok medlemslandene en felles posisjon om å redusere netto klimagassutslipp med 90 prosent innen 2040 sammenlignet med 1990-nivå. Parlamentet må fortsatt godkjenne forslaget, og det kan bli forhandlinger («triloger») mellom Ministerrådet, Parlamentet og Kommisjonen for å lande teksten. 

I den felles posisjonen til Ministerråder er det åpnet for visse fleksibiliteter: 

  • Inntil 5 prosent av målet kan oppnås gjennom høykvalitets internasjonale klimakvoter fra 2036 (kvotekjøpene skal testes ut i mindre skala fra 2031 til 2035, og så åpnes det for fullt fra 2036). Det vil si at andelen av utslippene som faktisk kuttes innad i EU blir på 85 prosent. 
  • EU-landene holder døren åpen for at ytterligere 5 prosent av medlemslandenes nasjonale utslippsreduksjoner, kan kuttes med internasjonale kvoter. Dette vil da potensielt gjøre at målet reduseres med ytterligere 5 prosent. 
  • Kommisjonen skal rapportere utviklingen annethvert år, og revidere målene hvert femte, med vekt på konkurranseevne, energipriser og teknologisk utvikling. Dette innebærer at EU åpner for at målene kan justeres underveis.  
  • Miljørådets posisjon innebærer også enighet om å utsette innføringen av klimakvoteplikten i ETS2 (som er et felleseuropeisk klimakvotemarked for CO2-utslipp fra forbrenning av brensler i veitransport, bygg og andre utvalgte sektorer), med ett år, fra 2027 til 2028. 
  • Nødbrems for skogen: Frankrike fikk gjennomslag for at Kommisjonen ved revideringene hvert femte år skal vurdere om målene for karbonopptak i skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) kan nås. Dersom skogopptaket ikke leverer, kan det samlede klimabidraget reduseres med inntil 3 prosent, fra 90 til 87 prosent. Uten at underskuddet må kompenseres gjennom økte kutt i andre sektorer under ETS og ESR. Dette er altså en fleksibilitetsmekanisme for å håndtere skogens dynamikk som påvirkes av naturlige forstyrrelser som f.eks. tørke, skogbrann og insekter.  
  • Permanente karbonopptak, som fra skog og jord, skal kunne inngå i EUs kvotesystem (ETS) for å håndtere de vanskeligste utslippene. 
  • Ministrene vedtok også EUs nye klimamål etter 2030 (Nationally Determined Contribution, NDC) for innsending til FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Det nye målet for 2035 er en indikativ utslippsreduksjon på 66,25–72,5 %, og bygger på EUs eksisterende mål for 2030 og 2040. 

Enigheten i Ministerrådet representerer medlemslandenes felles posisjon og skal nå behandles videre i Europaparlamentet. Forhandlingene varte langt utover natten, og til slutt sluttet 21 av 27 medlemsland seg til målet. På pressekonferansen etter møtet ble det understreket hvor viktig det er med et samlet Europa foran COP30, som et tydelig signal til verden om at EU står fast ved Parisavtalen og ønsker å styrke det globale klimaarbeidet.  

Et blikk mot EUDR – politikk, press og posisjonering 

På EUs miljørådsmøte 4.–5. november løftet Østerrike en såkalt AOB-sak (Any Other Business) som er et punkt på slutten av agendaen der medlemsland kan ta opp temaer som ikke står på dagsordenen. Østerrikes initiativ inneholder hovedsakelig to elementer: 

  • En “stop-the-clock”-mekanisme som innebærer en midlertidig pause på ett år i implementeringen av EUDR for å gi tid til diskusjoner om praktiske forenklinger. 
  • Et forslag om å innføre en til risikokategori, såkalt “no-risk”, som i praksis ville gi unntak fra deler av rapporteringskravene. 

Formannskapets kompromissforslag 

Det danske formannskapet har lagt frem et kompromissforslag etter økende press fra både medlemsland og næringsliv som mener dagens tidsplan er urealistisk. Forslaget inkluderer: 

  1. Å fjerne overgangsperioden for å sikre en tydelig og enhetlig ikrafttredelse. 
  1. Å utsette implementeringen med ett år for alle aktører, altså til 30. desember 2026. 
  1. Å beholde forenklingene som allerede er foreslått av Europakommisjonen. 

Andre forslag fra medlemsland og næringsliv 

Sverige har lagt frem et alternativt forslag som særlig retter seg mot å fjerne kravet om referansenummer i rapporteringen, som de mener er teknisk tungvint og lite hensiktsmessig. 

I tillegg har bilindustrien (12. november) fremmet et forslag om ett års utsettelse og understreker at næringslivet ikke kan forholde seg til to parallelle scenarier med kort tid til implementering. 

Diskusjoner i Ministerrådet 

Den 12. november diskuterte Ministerrådet både det danske og det svenske forslaget. Formannskapet valgte ikke å legge frem Østerrikes forslag i denne omgang, men det kan bli tatt opp igjen 14. november. 

Verken det svenske eller det danske forslaget fikk tilstrekkelig støtte, og diskusjonene fortsetter. Det danske formannskapet forventes å komme tilbake med et revidert kompromissforslag. 

Europaparlamentet: Nødprosedyre 

Europaparlamentet har vedtatt å bruke en nødprosedyre, som betyr hurtigbehandling for å få saken gjennom raskere enn normalt. Det signaliserer press og behov for raske avklaringer, ofte med mindre rom for innspill fra eksterne aktører. 

Flere medlemsland har under diskusjonene i Ministerrådet uttrykt støtte til ytterligere forenklinger, og de fleste ønsker en full utsettelse på ett år for alle aktører, ikke bare små og mellomstore bedrifter. Selv om dette tyder på bred støtte for utsettelse, er det fortsatt uenighet om detaljer, noe som kan gjøre forhandlingene krevende. 

Hva skjer videre i prosessen? 

EUDR behandles nå parallelt i både Ministerrådet og Europaparlamentet: 

  • Hver institusjon vedtar først sin egen posisjon (første lesning). 
  • Deretter starter trilogforhandlinger mellom Parlamentet, Ministerrådet og Kommisjonen for å komme frem til en felles tekst. 

Prosessen skjer som en hastesak, med mål om plenumsavstemning 15.–18. desember 2025. Målet er å oppnå enighet før jul, ellers vil EUDR tre i kraft 30. desember 2025 i sin nåværende form. 

EUDR er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen. Det betyr at Norge inntil videre regnes som et tredjeland. Norske eksportører av relevante produkter må derfor dokumentere overfor EU-importører at varene oppfyller EUDR-kravene. Når EUDR senere innlemmes i EØS-avtalen, vil de samme kravene også gjelde internt i Norge. 

Lurer du på noe om NORSKOGs internasjonale arbeid?

Da kan du kontakte vår næringspolitiske rådgiver Sara Philipson.