Skog i bratt terreng tillegges i økende grad en viktig rolle i arbeidet med å redusere risiko for ras, skred og erosjon. Det er bred enighet om at skog kan ha en sikringsfunksjon, og myndighetene fremholder aktiv drift og skjøtsel som ønskelig for å opprettholde denne funksjonen. Samtidig er det nødvendig å stille grunnleggende spørsmål ved om vi driver med skogbruk – eller om det forventes at det aktive skogbruket også skal fungere som rassikring.
Kronikk av Kristine Jacobsen, jurist og næringspolitisk rådgiver i NORSKOG. Teksten ble først publisert i Norsk Skogbruk.
Skogbruk er næringsvirksomhet, regulert gjennom skogbruksloven og annet sektorlovverk. Skogbruksloven pålegger ingen aktivitetsplikt i bratt terreng. At aktivitet er ønskelig i et rassikringsperspektiv, endrer ikke dette rettslige utgangspunktet. Skogeier, entreprenør og tømmerkjøper kan ikke pålegges å gjennomføre aktivitet av hensyn til samfunnssikkerhet.
Rassikring er derimot et spørsmål om samfunnssikkerhet, som tradisjonelt har ligget til det offentlige – både når det gjelder planlegging, gjennomføring, finansiering og ansvar dersom noe går galt. Utfordringen oppstår når disse to rollene – skogbruk og rassikring – glir over i hverandre, uten at det tas et tydelig oppgjør med hvilke rammer og forutsetninger som gjelder.
Et sentralt, men ofte underkommunisert forhold, er at mye av den samfunnsstrukturen skog i dag forventes å sikre – veier, jernbane, boligområder, skoler og annen kritisk infrastruktur – i all hovedsak har kommet etter skogen. Skogen sto der først. Hadde det ikke vært verdier nedenfor, ville det i realiteten hatt liten betydning om hogst eller annen skogbruksaktivitet i sjeldne tilfeller skulle medføre ras eller skred. Når risikoen nå knyttes til skogbruket, skyldes det derfor ikke endret aktivitet i skogen, men økt sårbarhet som følge av senere arealbruk og utbygging.
I praksis ser vi likevel at skog i bratt terreng i økende grad behandles som et sikringstiltak, samtidig som risikoen i stor grad blir liggende hos private aktører. Det sentrale her er erstatningsansvaret. Slik vi ser det har det i realiteten liten betydning om man har opptrådt aktsomt, fulgt faglige råd, konsultert faresonekart og gjort grundige vurderinger. Dersom et ras først inntreffer og rammer nedenforliggende infrastruktur, boliger, skoler eller andre samfunnsverdier, kan ansvar likevel bli utløst.
Det er i denne sammenhengen foreslått ulike former for tilskudd til drift i bratt terreng, blant annet for å stimulere til aktivitet og dermed opprettholde skogens sikringsfunksjon. Slike ordninger kan bidra til å dekke økte driftskostnader og gjøre enkelte tiltak økonomisk gjennomførbare, hindre tap på skogeiers hånd, og gi mulighet for økonomi i driften. Samtidig er det viktig å være ærlig på begrensningene: Et sikringstilskudd i størrelsesorden noen titalls eller hundre kroner per kubikkmeter vil på sikt ikke kunne veie opp for den potensielle risikoen aktiviteten kan medføre for nedenforliggende infrastruktur og samfunnsverdier. Tilskudd kan redusere kostnader – men de kan ikke eliminere, forsikre eller kompensere for et mulig erstatningsansvar.
Denne risikoen lar seg i mange tilfeller verken forsikre eller prise inn. For tømmerkjøpere og entreprenører innebærer dette en uforutsigbar og potensiell svært stor økonomisk eksponering. For skogeier kan konsekvensene være tilsvarende alvorlige. Resultatet er at aktører blir tilbakeholdne med å ta på seg drifter i bratt og risikoutsatt terreng – ikke av mangel på vilje, men fordi risikoen er uforholdsmessig stor og uavklart.
Utfallet blir et paradoks; myndighetene ønsker aktiv skjøtsel for å opprettholde skogens sikringsfunksjon, men de samlede rammebetingelsene fører i praksis til passivisering – negativt for både skogeier, skogbruket, industrien og rassikringen. Når alternativet er å la skogen stå, uten å utsette seg for et uavklart og potensielt ruinerende ansvar, er dette et rasjonelt valg for den enkelte aktør – selv om det samlet sett er uønsket.
NORSKOG vil understreke at dialogen med både Landbruksdirektoratet og NVE har vært god og konstruktiv over tid. Vi har en felles forståelse av problemets alvor, og et felles ønske om løsninger som både ivaretar samfunnssikkerhet og bærekraftig skogforvaltning. Samtidig er det åpenbart at både myndighetene og næringen opererer innenfor ulike rammer og virkemidler. Nettopp derfor er det behov for tydeligere avklaringer.
Dersom samfunnet faktisk har behov for at skogbruket skal bidra til rassikring, må dette også erkjennes som nettopp det: et samfunnstiltak. Det innebærer for det første at skogeier må kompenseres der skogbruk ikke kan drives normalt, fordi driftsform, omfang eller tidspunkt begrenses av hensyn til sikring av nedenforliggende infrastruktur. For det andre må det legges bedre til rette for ønsket aktivitet gjennom tydeligere ansvarsplassering. Det kan ikke være slik at private aktører forventes å bære hovedtyngden av risikoen for samfunnssikkerhet alene.
Skognæringen ønsker å bidra og ta ansvar. Men ansvar forutsetter også forutsigbarhet. Uten klare rammer for kompensasjon og erstatningsrettslig ansvarsplassering vil passivisering være det mest ansvarlige valget for den enkelte – selv om det er det motsatte av det både samfunnet, skogeier og skogbruket ønsker.
Skal skog brukes som vern mot naturfare, må dette følges opp med politikk som faktisk gjør det mulig. Da må også samfunnet ta sin del av ansvaret.