Kronikk skrevet av Sara Philipson, næringspolitisk rådgiver
___________________________________________________________
Skogen binder karbon, leverer fornybare ressurser med lavt klimaavtrykk, gir livsgrunnlag for et rikt artsmangfold – og legger fundamentet for framtidens verdiskaping. Men den vokser sakte. Der politikken styres av fireårige valgsykluser, har skogen en driftssyklus på 70 til 120 år. Hvordan skal vi sikre en bærekraftig forvaltning når beslutningstakere primært jager raske resultater innenfor én regjeringsperiode?
Norsk skogbruk kan – og bør – spille en nøkkelrolle i det grønne skiftet. Til tross for dette glimrer næringen ofte med sitt fravær når partiene legger fram sine planer for klima, verdiskaping og framtidstro. Nå haster det med å fremme skogen fra statist til hovedrolleinnehaver.
For å lykkes, trenger vi politikere som evner å tenke som skogen vokser – langsiktig, tålmodig og med blikket rettet mot generasjonene som kommer etter oss.
Hvorfor får ikke skogen være med?
Stortingsvalget er nå overstått, og i partiprogrammene finner vi store visjoner for klima, vekst og fremtid. Men én avgjørende brikke mangler: skogen.
Våre tre største partier – Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Høyre – fører alle ulik politikk på mange områder. Én ting har de allikevel til felles: fraværet av klare, langsiktige mål for karbonopptak i skog. Hvor er planene for å styrke skogens rolle som karbonlager? Hvor er satsingene på skogkultur og bærekraftig skogbruk?
Skognæringen vil – men trenger rammer som tilrettelegger
Norsk skognæring ønsker å være en partner i det grønne skiftet. For å lykkes, trenger vi en politikk som gjør dette mulig. NORSKOG mener følgende bør være bærebjelkene i norsk skogpolitikk fremover – også etter den kommende stortingsperioden:
- Langsiktige og stabile rammevilkår
- Helhetlig klimapolitikk for skog med langsiktige mål
- Målrettet satsing på utdanning og kompetanse
- Politisk støtte til innovasjon og grønn industriutvikling
- Rammebetingelser som stimulerer til aktivt eierskap og forvaltning
Skogen binder karbon, leverer råstoff til fornybare materialer, gir arbeidsplasser over hele landet og bidrar til norsk selvforsyning og energiberedskap. Den kan erstatte både plast, stål og betong – og danne grunnlaget for ny, grønn industri. Til tross for dette behandles skogen allikevel ofte som passiv ressurs, snarere enn aktiv kraft i det kritiske omstillingsarbeidet samfunnet står ovenfor. I NORSKOG spør vi oss selv «hvorfor?».
Vi mangler folk – ikke ambisjoner
Skognæringen er ikke et problem som skal løses – den er en del av løsningen vi må satse på. Det grønne skiftet kan ikke styres fra departementskontorene alene – det må gjennomføres ute i skogen, av folk med kunnskap, kompetanse og vilje til å gjøre jobben.
For å realisere skogens fulle potensial, trenger vi folk. Allerede i dag opplever skognæringen store utfordringer med rekruttering. Det er mangel på maskinførere, skogbruksledere og unge som velger skogfaglig utdanning. Samtidig er tilbudet av relevante studiesteder for lavt og geografisk begrenset, noe som ytterligere forsterker utfordringen.
Samtidig sier alle partiprogrammer – på tvers av det politiske spekteret – at de vil satse på grønn verdiskaping. Det er utmerket. Dessverre holder det ikke med fagre løfter i partiprogrammene når man hopper bukk over praktiske tiltak som vil føre til økt antall hender som faktisk skal gjøre jobben.
Skal skogsektoren være en del av løsningen må vi også sikre at det finnes nok kompetente folk – både til å forvalte skogen og utvikle verdikjedene rundt den. Det krever at politikken bidrar til å gjøre næringen interessant, trygg og fremtidsrettet å utdanne seg og arbeide i. Uten folk kan ikke en grønn omstilling gjennomføres – og uten gode rammevilkår vil ikke vår næring lykkes med å rekruttere nok folk.
Politikken må spille på lag med skogen
Skogen vokser sakte. På den tiden skogen bruker fra små planter til hogstmodne tre, rekker vi å gjennomføre mer enn 20 stortingsvalg. Det sier seg selv at en næring med så lange tidsperspektiv ikke uten videre passer inn i politikkens fireårssykluser.
Det er nettopp derfor vi etterspør langsiktighet, stabilitet og forutsigbarhet.
Vi forstår at det er krevende å prioritere investeringer som ikke gir resultater i inneværende budsjettår. Men skogens bidrag kommer gradvis – kostnadseffektivt, bærekraftig og med en verdi som vokser over generasjoner. Med riktig forvaltning blir skogen en grønn motor i omstillingen Norge står overfor.
Derfor håper vi at nettopp de investeringene som setter skognæringen i front for det grønne skiftet, blir prioritert i de kommende fire årene.