Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 bekrefter forventningene til skogens bidrag til klima, natur, beredskap og verdiskaping. Samtidig kuttes flere av virkemidlene som skal gjøre skogeierne i stand til å levere på samfunnets mål. Det tydelige misforholdet mellom regjeringens ambisjoner og faktiske bevilgninger setter skogbruket i en svært vanskelig posisjon.
Kronikk av Sara Philipson, næringspolitisk rådgiver, NORSKOG
Regjeringen forventer mer av skogen. Samtidig kuttes det i investeringer i skogkultur, klimatiltak og infrastruktur. Det henger dårlig sammen. Skal skogen levere mer, må vi også investere i skogens produksjonsevne og i sikre skogeiernes mulighet til å drive aktivt og langsiktig.
Skogbruk har en helt annen tidshorisont enn statsbudsjettet. Investeringer i planting, ungskogpleie, skogplanteforedling og infrastruktur gir effekt over lang tid. Skogbruk drives ikke fra statsbudsjett til statsbudsjett, men i et generasjonsperspektiv. Det vi lar være å gjøre i dag, kan vi ikke uten videre kompensere for gjennom større bevilgninger senere.
Løser ikke den underliggende utfordringen
Regjeringens egen klimastatus (Grønn bok) viser at utfordringene i skog- og arealbrukssektoren er betydelig større enn tidligere anslått. Aldrende skoger, økt mortalitet og naturlige forstyrrelser har ført til lavere tilvekst, som sammen med økt avvirkning bidrar til redusert karbonopptak i norske skoger. Norge ligger an til et betydelig bokført gap under EUs regelverk for skog og arealbruk (LULUCF). For perioden 2026-2030 anslås nå gapet til mellom 26 og 32 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Til sammenligning var fjorårets beregninger et gap på 1,4 millioner tonn.. For å dekke gapet foreslår regjeringen en bevilgning på 600 millioner kroner til kjøp av utslippsenheter og skogkreditter fra andre EU- og EØS-land, i tillegg til en fullmakt på 3,4 milliarder.
NORSKOG mener slike kjøp kan være nødvendige for å håndtere kortsiktige klimaforpliktelser som nasjonale skogtiltak ikke rekker å påvirke. Vi må allikevel huske at kortvarige grep som dette ikke løser den underliggende utfordringen. Utenlandske kvotekjøp øker ikke karbonopptaket i Norge, bygger ikke opp den norske skogressursen og styrker ikke skogens robusthet. De kan derfor aldri erstatte nødvendige investeringer i Norges eget karbonopptak.. Skal vi unngå de samme utfordringene etter 2030, må vi derfor investere i skogen nå.
Beredskap og forutsigbarhet må prioriteres
Regjeringen understreker selv at tiltak som ungskogpleie, tettere planting, skogplanteforedling og gjødsling kan bidra til økt karbonopptak og mer robuste skoger. Likevel foreslår regjeringen å redusere bevilgningen til skog- og klimatiltak fra 86 til 57,8 millioner kroner. Samtidig kuttes det kraftig i skoglig infrastruktur. Bevilgningen til skogsveier, tømmerkaier og andre verdiskapingstiltak reduseres fra 57,9 til 26,8 millioner kroner, mens handlingsrommet for nye flaskehalsprosjekter blir svært begrenset. I praksis legges det opp til et opphold i nye flaskehalsprosjekter.
NORSKOG mener dette ikke bare er et spørsmål om skogbrukets konkurransekraft. Skogsveier, bruer, entreprenører og maskiner utgjør også en desentralisert beredskapskapasitet ved skogbrann, stormfellinger, flom og andre hendelser.
Skogen er næringspolitikk, klimapolitikk og beredskapspolitikk på samme tid. En svak bru eller en kort veistrekning kan være nok til å gjøre store skogområder utilgjengelige når behovet er størst. Denne infrastrukturen kan ikke bygges den dagen krisen oppstår.
Også frivillig skogvern trenger større forutsigbarhet. Regjeringen opprettholder målet om vern av 10 prosent av skogen, samtidig som bevilgningen reduseres betydelig. Resultatet kan være lengre ventetid for skogeiere som allerede har tilbudt arealer til vern. NORSKOG mener store årlige svingninger er særlig uheldige for en ordning der prosessen fra skogeieren tilbyr et område til kartlegging, forhandlinger og erstatning er gjennomført, kan ta flere år.
Frivillig vern er et viktig virkemiddel fordi det kombinerer samfunnets ønske om vern med respekt for eiendomsretten og erstatning til skogeieren. Når ambisjonene ligger fast, må også finansieringen være forutsigbar.
Frivillig vern er avhengig av tillit. Skogeiere som tilbyr arealer til vern, må kunne stole på at staten følger opp. Derfor trenger vi stabile rammer og kontinuitet, ikke årlige rykk og napp.
Forventninger må følges av politikk
NORSKOG mener statsbudsjettet samlet viser behovet for en mer langsiktig skogpolitikk. Målrettede offentlige virkemidler kan utløse betydelige private investeringer, mens konsekvensene av manglende investeringer ofte først blir synlige flere tiår senere. Dersom skogen skal bidra mer til karbonopptak, klimatilpasning, beredskap og en konkurransedyktig skog- og trenæring, må virkemidlene trekke i samme retning, og investeringene må gjøres før behovet blir akutt.
Norske skogeiere er klare til å investere i framtidsskogen. Da må staten sørge for stabile rammevilkår og virkemidler som gjør aktiv skogforvaltning mulig. Høye forventninger til skogen må følges av konkret politikk som faktisk gjør det mulig å levere.
Spørsmålet Stortinget nå må spørre seg er ikke bare hva det koster å investere i skogen i dag, men hva det vil koste å la være.