Ordningen med frivillig vern har de siste 20 årene etablert seg som et av de mest effektive virkemidlene for å ivareta skogens naturmangfold. Dessverre kan det foreslåtte statsbudsjettet for 2026 i praksis innebære full stopp for vern av privateid skog.
Kronikk av Kristine Jacobsen, næringspolitisk rådgiver og jurist i NORSKOG. En komprimert versjon av denne kronikken sto først på trykk i Nationen 22.oktober.
I budsjettforslaget reduseres potten til frivillig vern av skog med 200 millioner sammenlignet med fjorårets forslag. Dette betydelige kuttet blir enda mer alvorlig når man tar med i beregningen at potten til frivillig vern ble økt til 826,5 millioner kroner i fjorårets budsjettforhandlinger. Hvis dagens forslag går gjennom vil altså midlene til skogvern mer enn halveres sammenlignet med hva som faktisk brukes i 2025.
Og verre blir det: I forslaget skriver Regjeringen også at budsjettmidlene forventes i hovedsak å bli benyttet til erstatningsutbetalinger til Statskog SF for tidligere skogvern, og for tidligere vern av skog i Østmarka nasjonalpark og Østmarka friluftslivsområde.
NORSKOG frykter at et slikt budsjett i praksis betyr stans av frivillig vern, da man i praksis ikke vil ha midler til å gå videre med private skogeiere i 2026. Dette vil i så fall være dramatisk for ordningen – både på kort og lang sikt.
Må sikre reell progresjon
Frivillig skogvern er isolert sett det viktigste tiltaket for å bevare naturmangfold i skog i Norge. Dette er et direkte og konkret tiltak vi vet virker, og som det er stor oppslutning om. Etter at ordningen ble innført på starten av 2000-tallet, har konfliktnivået sunket betydelig, prosessen går raskere og kostnadene er lavere enn under tvangsvernet. Det har vokst frem en svært bred enighet rundt frivillig vern av skog, og regjeringen skriver selv i budsjettforslaget at «Regjeringen legger vekt på at vern av privateid skog skal være frivillig vern».
NORSKOG har derfor i flere år argumentert for at de årlige bevilgningene til vern bør ligge stabilt rundt det nivået man har sett i de reviderte budsjettene de siste årene, og helst opp mot én milliard. Kun på den måten kan vi sikre reelle progresjon i vernearbeidet. Det er mange som jobber med frivillig vern – både i skogeierorganisasjonene og i det offentlige. Uforutsigbarhet i bevilgningene fra år til år gjør et krevende og viktig stykke arbeid enda mer vanskelig. Det er krevende for skogeierorganisasjonene å holde på kompetente personer når de opplever dramatiske svingninger i finansieringen fra år til år.
Stabilitet i finansieringen er også avgjørende for tilliten til selve ordningen. Dersom denne tilliten svekkes, står hele ordningens legitimitet i fare. Og uten legitimitet, forvitrer også fremdriften i arbeidet med å nå Stortingets vedtatte mål om 10 % vernet skog.
Manglende fremdrift og prioritering
Da statsbudsjettet ble lagt frem, var omtrent 1 900 private skogeiere involvert i verneprosesser på i overkant 630 områder, med et samlet areal på omtrent 1,1 millioner dekar. Mange av disse eierne er på ulike stadier fra tilbud til ferdig signert avtale og venter på vernevedtak.
Situasjonen er særlig spesiell for de utallige skogeierne i reinbeitedistriktene, som høsten 2024 kom til enighet med Miljødirektoratet om erstatning og verneforskrift. Disse har enda ikke sett en avtale ligge på bordet til signering. Forsinkelsene skyldes en utredning om motorisert ferdsel på barmark i verneområder i reinbeitedistriktene. Miljødirektoratet leverte sin utredning til Klima- og miljødepartementet i april i år, og siden den gang kan det virke som om at denne har blitt liggende i en skuff i Kongens gate 20. De berørte skogeierne setter spørsmålstegn ved hvorvidt myndighetene egentlig vil verne områdene og om de faktisk er en etterrettelig forhandlingspart i disse prosessene.
Myndighetene har ikke sendt ut informasjonsbrev, og heller ikke kommet opp med et tidspunkt for når skogeierne kan forvente å få en avtale til signering. Om myndighetene etter ett år innser at de skal verne områdene kan de forvente nye prosesskostnader tilknyttet erstatningsforhandlinger. Mon tro om dette er fornuftig bruk av ordningens midler?
Historien viser nok en gang at myndighetenes prioritering og fremdrift i disse sakene er alt annet enn forutsigbar og etterrettelig, og direkte skadelig for ordningen.
Stemoderlig behandling
Man har tidligere kritisert Senterpartiet for å bremse for frivillig vern. Men i dette forslaget viser også Arbeiderpartiet en stemoderlig behandling av skogvernet.
For bremseklossen for effektivt skogvern er verken skogeiere eller jobben skogeierorganisasjonene gjør. Utfordringen på området er todelt: For lave bevilgninger til å få vernet de områdene skogeierne tilbyr, samt for liten kapasitet hos de offentlige myndighetene. Begge utfordringene kunne vært løst gjennom stabilt høye bevilgninger.
Sp har gått langt i å innrømme at kutt i midlene til skogvern har vært brukt som virkemiddel i budsjettkampen. Sv har hver gang gjort en solid jobb med å få midlene på plass igjen. Så er spørsmålet hvor lenge man kan forvente at Sv vil være med på denne tragiske politiske tranedansen? Eller vil Sv til slutt si at nå kan regjeringen steke i sitt eget fett? Uansett så sender Ap et signal om at skogvern ikke er viktigere enn at det kan gambles med. En hel skognæring hadde håpet at årets versjon skulle sette en endelig stopper for denne drakampen. I stedet må vi også i år sette vår lit til at midler til frivillig vern av skog prioriteres av andre enn Ap i budsjettforhandlingene.