WWF har misforstått både hvilken klimapolitikk vi argumenterer for og hva EUs regelverk om skog og areal handler om, skriver NORSKOGs næringspolitiske rådgiver Anne G. Delphin i en replikk til Jon Bjartnes.
Nedenstående replikk ble først publisert av Energi og Klima 12. mars.
5. mars skrev WWFs Jon Bjartnes i et svar på mitt tidligere innlegg i Energi og Klima at regjeringen ikke bør lytte til Norskog når vi anbefaler å si nei til å forlenge den frivillige avtalen med EU om det reviderte klimaregelverket for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF).
Bjartnes’ begrunnelse er at Norge ikke kan ha svakere politikk for å beskytte naturlig karbonlagring enn landene rundt oss. Her viser han at han har misforstått både hvilken klimapolitikk vi argumenterer for, og hva EUs regelverk på området handler om.
Å avvise dette regelverket betyr ikke å ha lavere ambisjon for skogens rolle i klimaarbeidet, tvert imot. LULUCF-regelverkets korte målhorisont gir insentiver til tiltak som er kontraproduktive for å utnytte skogens enorme klimapotensial på lengre sikt. Derfor kan Norge ha høyere ambisjoner for opptak i skog dersom vi lar være å inngå en frivillig forlengelse av avtalen, men isteden setter våre egne, langsiktige mål.
I svarinnlegget snakker Bjartnes nesten utelukkende om bevaring av karbonlagre. Dette til tross for at EUs klimaregelverk for skog- og arealbrukssektoren ikke nevner karbonlagring med et ord. Regelverket handler om hvordan man skal øke opptaket av CO2 på skog- og landarealene, og tildeler landene konkrete og tallfestede mål for dette. Denne dreiningen av fokus viser hvordan WWF i realiteten driver naturvernargumentasjon forkledt som klimapolitikk.
Utfordringene med regelverkets korte målhorisont ser Bjartnes ut til å se bort ifra. Han vet imidlertid, som oss, at det store potensialet i økte opptak i skog betinger at skogen får tid til å vokse. Med en så kort tidshorisont som fem år er det i realiteten bare å kutte utslipp fra arealene som vil ha effekt tidsnok. Det passer WWF som hånd i hanske at dette kan bety enten å utsette eller redusere hogst. Redusert hogst på kort sikt gir imidlertid senere etablering av yngre skog som vokser bedre og tar opp mer CO2 på lengre sikt. Denne politikken blir som å tisse i buksa for å holde seg varm.
Skogbruket ivaretar biologisk mangfold gjennom skogvern og sertifiseringsordningene for skogbruket. Vår næring spiller en viktig rolle i kampen mot klimaendringene – som utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet som WWF bør ta på større alvor. Da bør ikke unyansert motstand mot hogst og andre skogtiltak få overskygge god klimapolitikk.