Eiendomsrett og båndlegging

NORSKOG ønsker å sikre en sterk privat eiendomsrett, og mener det gir de beste forutsetningene for et aktivt eierskap og et aktivt skogbruk.

Eiendomsretten er grunnlaget for viktig nasjonal verdiskaping. En sterk og stabil eiendomsrett med erstatning for båndlegging, er av betydning for investeringslysten. 

En hovedoppgave for NORSKOGs næringspolitikk er å arbeide for en sterk, privat eiendomsrett slik at grunneier på best mulig måte kan styrke sitt næringsgrunnlag med basis i egne ressurser. Målet er å sikre en bærekraftig ressursforvaltning til grunneiernes, lokalmiljøets og samfunnets beste. 

NORSKOG MENER:

  • Skogbruk skal fortsatt være igangværende og påregnelig bruk i arealkategorien LNF(R)  
  •  (Lang)varige begrensninger eller vanskeligjøring av igangværende og påregnelig bruk må erstattes etter samme prinsipp som erstatning for den rådighetsbegrensning opprettelse av verneområder i medhold av naturmangfoldloven gir.  
  •  Erstatningspliktige eiendomsinngrep skal gi full erstatning. For å kunne oppnå full erstatning for ekspropriasjon av skogarealer, må kapitaliseringsrenten senkes til 2,5% eller lavere.  
  •  Parallellspor med tvungne avståelser av areal både med og uten erstatning, kan ikke sameksistere med ordningen med frivillig vern av skog  
  •  Gjeninnføring av priskontroll på skogeiendommer vil være kontraproduktivt for næringen og verdikjeden.     
  •  Omsetning av rene skogeiendommer og eiendommer med skogdominert næringsgrunnlag må fritas fra boplikt. Boplikten hemmer investeringslysten.  
  •  Jordlovens delingsbestemmelse må ikke stenge for bruksrasjonalisering av skogeiendommer.  

Les mer om:

Spørsmål?

Om du lurer på noe om NORSKOGs syn på vern og båndlegging av arealer kan du kontakte vår næringspolitiske avdeling.

Samfunnets respekt for privat eiendom reflekteres i hvordan båndlegging av privat eiendom erstattes. 

I dag følger erstatningsreglene to spor. Erstatning som har vern etter Grunnloven § 105, hvor grunneier har rett til full erstatning for sitt tap, og erstatning for rådighetsbegrensninger hvor det erstattes for tap på grunn av vanskeligjgøring av igangværende bruk. 

Vilkårene for ekspropriasjon reguleres etter oreigningsloven, mens vederlaget reguleres i ekspropriasjonserstatningsloven (også kalt vederlagsloven). Et ekspropriasjonstiltak må ha hjemmel i lov. Dette kan følge av en rekke ulike lover. 

Erstatning skal etter ekspropriasjonserstatningsloven § 4 beregnes etter den høyeste verdien av salgsverdi eller bruksverdi. Det finnes også et unntak for erstatning til kjøp av tilsvarende eiendom, såkalt gjenkjøp.

Et samfunn har behov for å regulere eiendomsretten/disposisjonsretten. Det er forståelig. Samfunnet har et behov for å gjennomføre samfunnsmessig viktige prosjekter. Tilegnelsen av nødvendig areal må derfor kunne skje uten en kostnad som er så høy at de velter samfunnsviktige prosjekter som f.eks. infrastruktur, luftledningsanlegg og annen viktig utvikling. På samme tid, skal en grunneier ha full erstatning for sitt tap. Retten her har utviklet seg i en retning hvor eiendomsrettens innhold og tålegrense har blitt utfordret og utviklet gjennom rettspraksis.  
 
På denne bakgrunn har man hatt et behov for å trekke en grense mellom de avståelser og ulemper en grunneier må tåle sett i en samfunnsmessig kontekst, og de inngrep som fordrer erstatning etter Grunnloven § 105.  

Skog og natur står sånn sett i en særstilling fordi naturmangfoldloven hjemler erstatning for rådighetsbegrensninger ved områdevern. Tilsvarende erstatningsregler gjelder likeartet vern etter plan- og bygningsloven og markaloven. Til forskjell fra klassisk ekspropriasjon, snakker vi ikke her om full erstatning, men erstatning for det tap som følger av vanskeliggjøring av “igangværende bruk”.  

Skogbruk er igangværende bruk på alle skogarealer. Det betyr også at klausuleringer som rammer en engere krets av personer, og som med det minner om begrensningene etter naturmangfoldloven, etter NORSKOG sitt syn, bør erstattes likelydende. Dette kommer særlig på spissen i saker omkring søknadsplikt på hogst (se mer om søknadsplikt HER), og gjennom bruken av ordninger som søker å begrense skogbrukets næringsvirksomhet, slik som eksempelvis bruken av hensynssoner. 

NORSKOG opplever i dagens debattklima at man fordekker hva man egentlig ønsker å oppnå. Man snakker om behovet for kunnskap, og om hvorvidt man har og bruker lover som er i tråd med et systemperspektiv. Det man unngår å snakke om, er hva man ønsker å oppnå med regelendringer, påståtte riktige systemer og økt kunnskap. Som regel er det avståelse fra hogst man er ute etter, og NORSKOG mener debatten hadde blitt ryddigere om man kunne vært tydelig på dette. Etter vårt syn vil parallellspor med tvungne avståelser, enten de rubriseres som rådighetsbegrensninger (med eller uten erstatning) eller ekspropriasjonstiltak, være å anse som tvangsvern som naturlig nok ikke kan sameksistere med frivillig vern. (les mer om frivillig vern HER og HER)

En viktig sak om hvorvidt en grunneier som har rett på erstatning, faktisk oppnår full erstatning, er saken om hvilken kapitaliseringsrente som legges til grunn ved erstatningsutmålingen av skogareal. 

Tradisjonelt har renten for ekspropriasjon for skog og jord vært tett knyttet opp mot renten for utmåling av erstatning til personskadede. Da denne ble fastsatt i forskrift til 2,5% mens renten på skog fortsatt har stått på 4%, knyttet det seg stor spenning til hva som ville skje. 

I 2024 var en sak om kapitaliseringsrente oppe i Høyesterett. Høyesterett opphevet lagmannsrettens skjønn, men gav lite veiledning om hva som var korrekt kapitaliseringsrente. Dette har medført at Høyesterett på nytt har tatt inn en ny sak om kapitaliseringsrente. 

NORSKOG har vært partshjelp i den forrige saken for Høyesterett om kapitaliseringsrente, og vil også opptre som partshjelp i den kommende saken om kapitaliseringrente. 

NORSKOG mener korrekt rentenivå i dag ikke må ligge høyere enn 2,5%. Dersom renten settes høyere enn 2,5% er NORSKOG av den oppfatning at man ikke får tilstrekkelig erstatning, og at det således er et brudd med Grunnlovens regel om full erstatning. 

NORSKOG er av den oppfatning at norsk erstatningsrett burde tatt opp i seg påslag i erstatningsfastsettelse, på samme måte som vi ser i en rekke andre land, deriblant Sverige. I Norge har man 25% påslag i erstatning for kraft, men ikke for andre tiltak.  

Også der grunneier mister eiendom eller rettigheter gjennom ekspropriasjon, men hvor ekspropriasjonstiltaket medfører en økonomisk gevinst til eksproprianten, bør man sørge for gevinstdeling mellom ekspropriant og ekspropriat. Dette praktiseres i dag ikke i Norge, og vil kreve endringer i ekspropriasjonserstatningsloven (også kalt vederlagsloven)  

Priskontroll 

I juni 2017 vedtok Stortinget flere endringer i lovverket som regulerer omsetningen av fast eiendom i landbruket. Det ble blant annet vedtatt at det ikke lenger skulle gjennomføres priskontroll på skogeiendommer i Norge. Endringen trådte i kraft 1. juli 2017.  Endringen førte til at omtrent 25 400 eiendommer ble fritatt for priskontroll jfr. Prop. 92 L (2016-2017).   

Hovedformålet med endringen var å rasjonalisere eiendoms- og bruksstrukturen i landbruket ved å stimulere til økt omsetning av skogeiendommer. Man visste at markedet var interessert i å betale mer enn det priskontrollen la til rette for. Priskontrollen fungerte på den tiden prisdempende, noe som resulterte i at mange avventet eventuelle salg.  

Formålet med konsesjonsloven er å regulere og kontrollere omsetning av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet.   

I høringsnotatet Forslag til lov om endringer i konsesjonsloven som kom sommeren 2024, ønsker man å gjeninnføre priskontroll på skogeiendommer, syv år etter at man tok den bort.  

Bakgrunnen for gjeninnføringsforslaget er mål i Hurdalsplattformen om at ressursene forblir lokalt og nasjonalt eid – forvaltet i et langsiktig perspektiv. Man ønsker rekruttering av aktive yrkesutøvere til næringen, og at det er et nasjonalt mål og god erfaring med, at lokalt eierskap er til det beste for landbruket.  Ifølge høringsnotatet er dette ikke forenlig med at prisen på en landbrukseiendom er høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted.   

 NORSKOG mener gjeninnføring av priskontrollen på skogeiendommer er kontraproduktivt for næringen og verdikjeden.  

 Den opphevede priskontroll på skogeiendommer har ikke synlige negative effekter og det mangler nødvendige begrunnelser for forslaget. Forslaget løser ikke de utfordringer regjeringen mener skal løses. Snarere tvert imot er forslaget kontraproduktivt for et aktivt skogbruk. En slik reverseringspolitikk gir negative konsekvenser  

Gjeninnføring av priskontroll på skogeiendommer vil:  

  • Gi negativ konsekvens for eiendomsstruktur og effekter på utviklingsmuligheter  
  • Stenge for nødvendig utvikling i verdikjeden skog og tre  
  • Skape liten sikkerhet for råvaretilgang i verdikjeden  
  • Hemme positiv bruksrasjonalisering  
  • Gi negative konsekvenser som følge av at regulerte priser ikke gjenspeiler faktisk verdi  
  • Hindre økt andel aktive eierskap, herunder;  
  • Kunne medføre økt gjennomsnittsalder på grunneiere av skogeiendommer  
  • Redusere salg av skogeiendommer (stimulerer ikke til økt omsetning av skog, og hyppige lovendringer resulterer i avventende marked)  
  • Hindre skogbruket i å operere rasjonelt i et internasjonalt marked med full konkurranse  
  • Redusere nåværende eiendomsverdi

Boplikt 
Omsetning av rene skogeiendommer og eiendommer med skogdominert næringsgrunnlag må fritas fra boplikt. Boplikten hemmer investeringslysten Konsesjonslovens krav om boplikt ekskluderer mange potensielle eiere fra å kjøpe skogeiendom Det hjelper lite om kjøperen har finansielle forutsetninger, kompetanse og planer for en aktiv forvaltning, så lenge han eller hun ikke kan bosette seg på eiendommen. I en næring med stort behov for engasjerte eiere, og kapital nok til å utvikle eiendommen, er dette et stort paradoks. 

 Skogbruk som næring med sin 100-årige vekstsyklus krever ikke daglig tilstedeværelse på eiendommen. Da de færreste eiendommer gir grunnlag for heltids-sysselsetting, er eier avhengig av å få en annen jobb ved siden av bruket. Mangelen på distriktsarbeidsplasser i kombinasjon med boplikt gjør det vanskelig å overta eiendommen. Konsekvensen er at forrige generasjon sitter på eiendommen så lenge som mulig i håp om at det senere skal passe for neste generasjon å komme hjem og ta over. Gjennomsnittsalderen til eierne øker, og vilje til nyinvestering og evne til innovasjon avtar i takt med økende alder Tall fra SSB viser at det er langt flere eiere av skog som er over 70 år enn under 40 år.

Priskontroll 

Delingsregelen i jordloven må ikke hindre fradeling av skogeiendommer. Dagens regel om regulering av deling av landbrukseiendom, ble innført allerede i 1955 og hadde som formål å stoppe utviklingen av den stadige oppdelingen av eiendommene som hadde funnet sted over 100 år. Man så at fremtidens landbruk hadde behov for rasjonelle enheter, og det var ikke forenlig med at familier delte eiendommer og fordelte på barna. 

Delingsregelen har i stor grad vært en suksess. Men samtidig ser vi i dag at den har utviklet seg til å bli en lite dynamisk regel som er svært byråkratiserende. I 2013 ble regelen endret og tenkt liberalisert, men i praksis har dette ikke hatt noen positive effekter for utviklingen av robuste landbrukseiendommer.  

Vi ser også at det har vært veldig liten styringsvilje fra Landbruks- og matdepartementet i å lage kjøreregler for hvordan regelen skal praktiseres for å bidra til å nå målet om mer rasjonelle driftsenheter. Dette ser vi tydelig i de nye rundskrivene som ble publisert våren 2021. I stedet for å lage rundskriv som angir en retning og et mål, har man heller laget et omfattende skriv som lister opp ulike momenter som kommuner og statsforvaltere kan benytte i sine avgjørelser. Det er vanskelig å forstå at ikke slike rundskriv skal brukes til å angi virkemidlene for å nå målet. 

 NORSKOG ønsker en reformering av delingsbestemmelsen slik at det skal være mulig å skille fra skog å selge dette som tilleggsareal til naboen. For å få en utvikling i ønsket retning, må man nok også akseptere at ikke alle fradelingene er «perfekte». Mange vil ønske å beholde et visst areal rundt tunet, og her må forvaltningsmyndigheten utvise fleksibilitet. Det er bare markedet – omsetning mellom private parter – som kan bidra til å nå målet om mer rasjonelle enheter. Og da må regelverket praktiseres slik at det gir handlingsrom for markedsaktørene. Reglene må være mer forutsigbare og det må være lettere å få delt av areal for å selge til en som driver i skognæringen fra før. For at noen skal bli større, må noen andre bli mindre.