NORSKOGs internasjonale hjørne – Utgave 5 2026

Vi er glade for å ønske velkommen til ny utgave av «NORSKOGs Internasjonale hjørne» – vårt nyhetsbrev som gir deg oppdateringer og innsikt i de viktigste internasjonale næringspolitiske spørsmålene som påvirker norsk skognæring! 

«NORSKOGs Internasjonale hjørne» er tilbake etter sommerferien. 

Med lavere politisk aktivitet både på Stortinget og i Brussel har det ordinære lovgivningsarbeidet gått på lavbluss gjennom sommeren. I denne utgaven løfter vi blikket og ser nærmere på noen aktuelle saker fra sommeren, samtidig som vi retter oppmerksomheten mot utviklingstrekk som kan få stor betydning for skogsektoren på lengre sikt. Vi ser blant annet på skogbrann og klimatilpasning, løvtre og verdikjeder, skogens rolle i klimapolitikken samt utviklingen innen karbonfjerning og karbonmarkeder. Til slutt oppsummerer vi aktuelle EU-saker og de siste oppdateringene fra CEPF. 

Vi håper alle våre lesere har hatt en god sommer, og ønsker velkommen tilbake til en ny sesong med NORSKOGs internasjonale hjørne. 

__________

Etter skogbrannen: Kampen om å berge verdiene 

Skogbrannene som har rammet Sør-Europa denne sommeren, etterlater ikke bare forkullede skoger, men også et kappløp for å redde store tømmerverdier. I Frankrike anslås de økonomiske tapene til flere hundre millioner euro. Flere millioner tonn brannskadet virke må tas ut før kvaliteten forringes som følge av sopp, insekter og uttørking. 

Hendelsene illustrerer hvor sårbare Europas skoger er for tørke, hetebølger og andre naturforstyrrelser. For skogeiere blir tiden etter en brann ofte avgjørende. Rask skadekartlegging, tilgang på infrastruktur og kapasitet til oppryddingshogst kan være avgjørende for å begrense økonomisk tap. 

Utviklingen i Sør-Europa er også relevant for norske skogeiere. Hendelsene viser viktigheten av oppdaterte beredskapsplaner, gode skogdata og infrastruktur som gjør det mulig å håndtere skogskader raskt. Klimaendringene forventes å øke risikoen for ekstremvær også i nordlige deler av Europa. Dette gjør skogens robusthet og skadeberedskap stadig viktigere. 

De omfattende skogbrannene har også synliggjort koblingen mellom aktiv skogforvaltning og klimatilpasning. I EU-kommisjonens strategi for håndtering av skogbrannrisiko, publisert i mars 2026, trekkes aktiv og bærekraftig skogforvaltning fram som en viktig del av arbeidet med å bygge mer robuste skoger. Brannforebygging handler ikke bare om beredskap når ulykken er ute, men også om langsiktig skogforvaltning. Tiltak som ungskogpleie, tilpasset treslagsvalg, overvåking av skogressursene, godt planlagt infrastruktur og et aktivt skogbruk kan bidra til å redusere risikoen for skader og styrke skogens evne til å håndtere et varmere og mer uforutsigbart klima. 

Setter den norske beredskapen på prøve 

Skogbrannene har også aktualisert spørsmålet om hvor godt Norge er forberedt på mer ekstreme hendelser. Landbrukets brannvernkomité mener utviklingen gjør det nødvendig med tettere samarbeid mellom ulike aktører i beredskapsarbeidet. Bønder og skogeiere bidrar allerede med lokalkunnskap, maskiner, vannressurser og transportkapasitet ved større hendelser, og komiteen ønsker nå dialog med Skogbrannutvalget om hvordan Norge skal håndtere mer omfattende skogbranner i fremtiden. 

NORSKOG sitter i Skogbrannutvalget og følger arbeidet tett. Utvalget er en viktig arena for samarbeid mellom skogbruket, myndighetene og beredskapsaktørene om forebygging, håndtering og læring etter skogbranner. 

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har samtidig pekt på at dagens beredskap i stor grad er dimensjonert for de hendelsene man har erfaring med i dag. Etter hvert som klimaet endrer seg, kan behovet for forebygging, beredskapsplanlegging og samarbeid mellom skogeiere, kommuner, brannvesen og andre aktører bli stadig viktigere. 

For skogeiere er budskapet tydelig: Aktiv skogforvaltning, god forebygging og lokalt beredskapssamarbeid vil bli stadig viktigere i årene fremover.  

__________

Løvtrær på fremmarsj, men hvem skal kjøpe tømmeret? 

Løvtrær får stadig større oppmerksomhet i europeisk skogbruk. De trekkes fram som viktige både for klimatilpasning, biologisk mangfold og motstandskraftige skoger. I Sverige har næringsaktører, forskningsmiljøer og regionale utviklingsaktører lansert et nasjonalt veikart, «Färdplan för svensk lövträindustri 2026-2040»  som skal legge grunnlaget for en sterkere svensk løvtreindustri fram mot 2040. 

Målet er å øke verdiskapingen fra løvtre gjennom utvikling av nye markeder og produkter, fra møbler og interiør til, på sikt, også byggematerialer. Bakgrunnen er at løvtrær utgjør om lag 20 prosent av det svenske virkeslageret, mens store deler av råstoffet i dag går til massevirke eller bioenergi. Samtidig er svensk møbel- og interiørindustri i betydelig grad avhengig av importert løvtre. 

Veikartet peker på behovet for å bygge en komplett verdikjede for løvtre, med satsing på skogskjøtsel, industriell foredling, forskning, markedsutvikling og langsiktige rammevilkår. En sentral konklusjon er at utviklingen må skje koordinert langs hele verdikjeden. Uten samspill mellom skogeiere, industri, forskning og marked vil investeringer og råstofftilgang fortsatt hemmes av usikkerhet. 

Relevant også for Norge 

Utviklingen er høyst relevant også for Norge. I et varmere klima kan flere løvtrearter få bedre vekstvilkår, og det blir stadig større oppmerksomhet om treslagsvalg som er tilpasset framtidens klima. Løvtrær trekkes ofte fram som et virkemiddel for å gjøre skogen mer robust mot klimaendringer, sykdommer og andre skader. 

Samtidig synliggjør den svenske satsingen en utfordring som også er aktuell i Norge. Norske skoger har allerede et betydelig innslag av løvtre, men avsetningsmulighetene er begrensede. Mye av virket går i dag til massevirke, ved eller energi, mens treindustrien i stor grad er utviklet rundt gran og furu. Dermed blir det vanskelig å få lønnsomhet i økt løvtreproduksjon så lenge industrien ikke etterspør virket, og industrien har på sin side begrensede insentiver til å investere i foredling uten en mer forutsigbar tilgang på råstoff. 

Dette skaper en klassisk høna-og-egget-problematikk i verdikjeden. Skal løvtre få en større plass i framtidens skogbruk, krever det en helhetlig satsing som tar høyde for den gjensidige avhengigheten mellom skogbruk, industri og marked. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan man får flere løvtrær i skogen, men hvem som skal etterspørre, foredle og betale for tømmeret når det er hogstmodent. 

Skogen kan ikke utvikles alene 

Parallelt med veikartet for svensk løvtreindustri pågår også en omfattende forskningssatsing, ledet av Sveriges landbruksuniversitet (SLU) gjennom kompetanse- og forskningssenteret Trees For Me. Satsingen samler forskere, skogbruket og industrien rundt hurtigvoksende løvtrær og nye anvendelser for løvtre. Fellesnevneren for både veikartet og forskningssatsingen er innsikten om at potensialet i løvtre bare kan realiseres dersom skogeiere, industri, forskning og marked utvikles i takt. Målet er ikke bare flere løvtrær i skogen, men å skape lønnsom og langsiktig bruk av råstoffet. 

For Norge er lærdommen tydelig: Skal løvtre bli en større del av framtidens skogbruk, må hele verdikjeden utvikles parallelt. Markeder, industri, forskning og rammevilkår må støtte opp under økt råstofftilgang. Uten markeder som etterspør og betaler for råstoffet, vil det være krevende å utløse de investeringene i skogskjøtsel og produksjon som en større løvtresatsing forutsetter. Dersom samfunnet ønsker mer løvskog av hensyn til klimatilpasning, naturmangfold eller robuste skoger, må dette følges opp med en helhetlig og langsiktig politikk som ser skogen, industrien og markedene i sammenheng. 

__________

Skogen i klimaskvis: Økt karbonopptak eller mer fornybart råstoff? 

Ny forskning viser at karbonopptaket i EU-landenes skoger svekkes. For skogbruket aktualiserer en ny studie et grunnleggende spørsmål i europeisk klimapolitikk: Skal skogens klimabidrag primært vurderes ut fra karbonlageret i stående skog, eller gjennom den samlede klimaeffekten av karbonopptak, karbonlagring i treprodukter, materialsubstitusjon og bidrag til bioøkonomien? 

En studie publisert 11. juni 2026 i National Science Review konkluderer med at Europas skoger mister karbonopptaksevne raskere enn tidligere antatt. Forskerne har kombinert nasjonale klimarapporter til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) med satellittbaserte data om skogbiomasse og kartlegging av hogst og andre naturlige forstyrrelser, og brukt dette til å modellere utviklingen i skogens karbonopptak fram mot 2030. 

Karbonopptaket kan falle med 39 prosent 

I et scenario der dagens utvikling fortsetter, anslår studien at det årlige nettoopptaket kan falle fra om lag 467 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 til 287 millioner tonn i 2030. Det tilsvarer en nedgang på 39 prosent. Forskerne beregner at de europeiske skogene må levere om lag 392 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i årlig netto opptak i 2030 for å være på linje med EUs klimamål. Det forventede opptaket ligger dermed om lag 27 prosent under det nivå som forskerne har beregnet som nødvendig for å være på linje med EUs klimamål. 

Nedgangen skyldes at forstyrrelser fjerner mer biomasse enn skogen rekker å bygge opp igjen. Hogst var den klart største registrerte forstyrrelsen målt i areal i perioden 2001–2019. Samtidig økte biomassetap fra naturforstyrrelser som brann, storm og barkbiller langt raskere enn hogsten. Den beregnede mortaliteten fra naturforstyrrelser økte med rundt 160 prosent fra 2010 til 2020. Studien framhever den kraftige veksten i naturforstyrrelser, i kombinasjon med en moderat økning i hogsten som viktige forklaringer på det svekkede karbonopptaket i europeiske skoger. 

EUs initiativ om å plante tre milliarder trær vil ifølge studien bidra med rundt 15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig. Dette er ikke tilstrekkelig alene for å nå studiens beregnede nivåer for karbonopptak som er forenlige med EUs klimamål. I et scenario der dagens trender videreføres, beregner forskerne at hogstratene må reduseres med 28 prosent fra 2025 til 2030, i tillegg til treplantingen, for å nå dette beregnede nivået for karbonopptak på 392 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dersom naturforstyrrelser og skogskader øker ytterligere, kan behovet for hogstreduksjoner nærme seg 50 prosent. 

Dette er scenarioresultater basert på modellering, og må dermed tolkes med forsiktighet. Forskerne understreker selv at beregningene bør suppleres med analyser av andre skogforvaltningstiltak som kan påvirke karbonbalansen, blant annet tynning, omløpstid, foryngelse, treslagsvalg og håndtering av skadet skog. De peker også på at omfattende hogstreduksjoner kan flytte etterspørselen og utslippene til land utenfor Europa.  

Funnene fra studien er relevante langt utover de konkrete analysene som er gjort. De berører flere sentrale spørsmål i skjæringspunktet mellom skog- og klimapolitikk. I det følgende løftes blikket fra studiens konkrete funn for å se nærmere på noen av disse sammenhengene, og hva utviklingen kan bety for framtidens skogforvaltning. 

Motstandskraft krever aktiv forvaltning 

Karbonet som er lagret i skogen er ikke risikofritt. Tørke, skogbrann, storm, barkbiller og sykdommer kan på kort tid svekke både karbonlageret, tilveksten og skogens framtidige produksjonsevne. Når klimaendringene samtidig bidrar til å øke risikoen for slike forstyrrelser, blir spørsmålet ikke bare hvor mye karbon skogen lagrer i dag eller i 2040, men hvor robust den er til å lagre karbon også i framtiden. 

Det europeiske skoginformasjonssystemet FISE peker på at stedstilpasset, aktiv skogforvaltning kan bidra til å styrke skogens økosystemfunksjoner, karbonopptak og karbonlagre, samtidig som den kan fremme biologisk mangfold, robusthet og klimatilpasning. Hvilke tiltak som er riktige, vil blant annet variere med skogtype, voksested og lokale risikoforhold. 

For NORSKOG er dette et sentralt poeng. Studien viser en kraftig økning i naturforstyrrelser, og klimaendringene forventes å forsterke denne utviklingen. Dette taler etter NORSKOGs vurdering for betydningen av en aktiv og langsiktig forvaltning som bygger opp skogens motstandskraft over tid. 

Samtidig utfordrer funnene en klimapolitikk som i for stor grad vurderer skogens klimabidrag ut fra størrelsen på karbonlageret på et bestemt tidspunkt, for eksempel i 2040. Dersom målet primært blir å maksimere karbonlageret på kort sikt, kan det komme i konflikt med tiltak som skal sikre robuste og produktive skoger på lengre sikt. En økende andel eldre skog kan gi større karbonlagre på kort sikt, men også økt sårbarhet dersom skogen rammes av brann, tørke, storm eller skogskader. 

Derfor må klimapolitikken spille på lag med skogens egne forutsetninger og tidshorisont. Foryngelse, ungskogpleie, tilpasset tynning, riktig treslag på riktig sted og bruk av foredlet plantemateriale er ikke bare skogbrukstiltak. Dette er investeringer i framtidig karbonopptak, klimatilpasning, motstandskraft og verdiskaping. 

Et systemperspektiv på skogens klimabidrag 

Studien inkluderer også karbonlageret i høstede treprodukter. Analysene viser at karbon lagret i treprodukter får økende betydning, samtidig som karbonopptaket i den levende skogen svekkes. Resultatene viser imidlertid at denne økningen ikke er tilstrekkelig til å oppveie det reduserte karbonopptaket i skogen. Studien modellerer derimot ikke fullt ut hvilke utslippsreduksjoner som kan oppnås når tre erstatter mer utslippsintensive materialer, eller hvordan lavere avvirkning vil påvirke industri, handel og tilgang på råstoff. 

Dette er et viktig skille. EUs forskningssenter JRC understreker at skogens klimabidrag bør vurderes i et systemperspektiv som omfatter karbonlager i skog og treprodukter, substitusjon, handel og langsiktig skogutvikling. JRC fremhever at langlivede treprodukter og substitusjon kan gi betydelige klimafordeler, men påpeker samtidig at dersom disse fordelene oppnås gjennom økt hogst, kommer gevinsten ofte senere enn tapet av karbon i skogen. Nettoeffekten kan derfor være negativ på kort og mellomlang sikt, men annerledes over et lengre tidsperspektiv.  

En helhetlig tilnærming til skog handler derfor ikke bare om å vurdere karbonopptak, karbonlagring og substitusjon samlet, men også om å se disse effektene over skogens egne tidsskalaer. Det sentrale spørsmålet er hvordan skogens vekst, karbonopptak og råstoffproduksjon kan utvikles slik at det samlede klimabidraget blir størst mulig over tid. Dette forutsetter en politikk som ser hele verdikjeden og skogens langsiktige utvikling i sammenheng. 

EUs klimapolitikk trekker skogen i flere retninger 

Samtidig er EUs klimapolitikk i endring. I mars 2026 vedtok EU et bindende mål om 90 prosent reduksjon i netto klimagassutslipp innen 2040 sammenlignet med 1990. EU-institusjonene arbeider nå med regelverk og virkemidler som skal bidra til å nå målet.  

Som en del av dette la Europakommisjonen 17. juli fram forslag til revisjon av kvotesystemet (EU ETS) for perioden etter 2030. Kommisjonen foreslår en mer gradvis nedtrapping av kvotemengden enn en videreføring av dagens regler ville gitt. Begrunnelsen er blant annet behovet for en kostnadseffektiv overgang, økt fleksibilitet og hensynet til europeisk konkurransekraft. Samtidig åpner forslaget for at permanente karbonfjerninger skal kunne integreres i EU ETS, slik at sertifiserte karbonfjerninger kan brukes til å balansere utslipp som er særlig krevende å eliminere.  

Forslaget legger opp til at inntil 250 millioner tonn permanente karbonfjerninger samlet kan innlemmes i kvotesystemet. I første omgang er det bare BioCCS (ofte omtalt som BECCS) og direktefangst av CO₂ fra luft med permanent lagring (DACCS) som kan kvalifisere. Fjerningene må sertifiseres under EUs rammeverk for karbonfjerning, CRCF. Forslaget skal nå behandles av Europaparlamentet og Rådet, og kan bli endret før endelig vedtak.  

EUs konsekvensutredning for 2040-målet illustrerer størrelsesordenen: I ett av de sentrale scenarioene leverer permanente teknologiske karbonfjerninger opptil 75 millioner tonn CO₂ årlig i 2040, hvorav om lag 33 millioner tonn kommer fra BioCCS. Dette er modellforutsetninger og ikke vedtatte delmål.  

Dersom kvotepliktig industri får større fleksibilitet gjennom karbonfjerninger og en mer gradvis nedtrapping av kvotetaket, vil betydningen av både tilgang på biomasse fra skog og netto opptak i LULUCF-sektoren øke. EUs klimapolitikk illustrerer her et klassisk styringsdilemma: Samme skogressurs forventes å bidra til flere politiske mål samtidig, og trekker dermed skogsektoren i flere retninger samtidig. På den ene siden skal skogen bidra med høye og stabile karbonopptak for å nå målene i LULUCF-regelverket, og muligens også kompensere for en langsommere utslippsreduksjon i kvotepliktig sektor enn tidligere antatt. På den andre siden øker etterspørselen etter biomasse til treprodukter, den voksende bioøkonomien og teknologiske karbonfjerninger som BioCCS. Resultatet er et økende, og til dels motstridende press på skogen. 

Dette skjer samtidig som klima, naturmangfold og skogens motstandskraft får stadig større plass i europeisk politikk. Krav knyttet til blant annet naturrestaurering og vern kan påvirke både skogbrukets handlingsrom og muligheten til å øke uttaket av biomasse. Skognæringen kan dermed havne i en skvis mellom flere forventninger: Skogen skal binde mer karbon, levere mer fornybart råstoff til den grønne omstillingen og samtidig ivareta naturmangfold og økologisk motstandskraft. 

Utviklingen illustrerer også en bredere utfordring i EUs klimaregnskap. Dersom Kommisjonens forslag om å inkludere permanente karbonfjerninger i EU ETS blir vedtatt, kan den samme biomassen få ulik betydning i ulike regelverk. Uttak av biomasse reduserer karbonlageret i skogen og bokføres som et utslipp i LULUCF-regnskapet, mens samme biomassen samtidig kan bidra til sertifiserte karbonfjerninger gjennom BioCCS i kvotesystemet. Dette synliggjør behovet for en mer helhetlig tilnærming til hvordan skogens klimabidrag måles, verdsettes og balanseres på tvers av sektorer og regelverk. 

Behov for en mer helhetlig klimapolitikk 

Studien gir en tydelig advarsel om utviklingen i karbonopptaket i EU-landenes skoger. Lavere hogst kan styrke opptaket fram mot 2030, men løser ikke alene utfordringene knyttet til svakere skoghelse, økende naturforstyrrelser eller Europas behov for fornybare materialer. 

Et ensidig mål om å øke karbonlageret i stående skog på kort sikt kan samtidig komme i konflikt med tiltak som er nødvendige for å bygge robuste skoger. Dersom klimatilpasning, foryngelse og aktiv forvaltning nedprioriteres, risikerer man en skog som er mer sårbar for naturlige forstyrrelser og dårligere rustet til å binde karbon og levere fornybart råstoff i framtiden. 

Klimapolitikken må derfor balansere kortsiktige mål for karbonopptak med langsiktig tilvekst, klimatilpasning og motstandskraft. Karbonlager i stående skog, langlivede treprodukter, substitusjon og permanent karbonfjerning må vurderes samlet, uten at utslippskutt i andre sektorer skyves over på skogen. 

Skogen forventes både å lagre mer karbon og levere råstoff til bygg, industri, bioøkonomi og karbonfjerning. Skal den kunne møte disse behovene også i framtiden, må politikken stimulere til aktiv og bærekraftig forvaltning, høy tilvekst og bruk av trevirket der den langsiktige klimaeffekten er størst. Kortsiktige klimamål må ikke nås på bekostning av framtidsskogens robusthet og produksjonsevne. 

De politiske valgene som tas i dag, avgjør ikke bare hvor mye karbon skogen lagrer i 2040, men hvilke muligheter skogen har til å bidra med karbonopptak, råstoff, klimatilpasning og verdiskaping om 50 og 100 år. 

__________

Europeisk karbonmarked for skog i sikte 

EU har tatt et nytt steg i arbeidet med å etablere et felles system for sertifisering av karbonopptak i skog og andre arealer. En ny delegert rettsakt under EUs rammeverk for karbonfjerning og karbonlagring (CRCF) fastsetter de første konkrete metodene for hvordan karbonbinding fra skogreising, agroforestry og restaurering av myr og andre organiske jordsmonn skal beregnes, dokumenteres og sertifiseres. Metodikken stiller blant annet krav til hvordan karbonopptaket skal kvantifiseres, hvordan man dokumenterer at tiltaket gir en reell tilleggseffekt, og hvilke krav som gjelder for overvåking og verifisering over tid.  

Enkelt forklart gir denne rettsakten i første omgang mulighet til å sertifisere karbonopptak fra tre typer tiltak. Det første er skogreising, altså å etablere ny skog på arealer som ikke tidligere har vært skog. Det andre er agroforestry, som kombinerer matproduksjon og karbonbinding ved at man for eksempel integrerer trær, busker eller hekker i eksisterende jordbruks- eller beitearealer. Det tredje er restaurering av myr og andre organiske jordsmonn, som innebærer gjenoppretting og gjenfukting av tidligere drenerte myrer og våtmarker. 

Det rettsakten ikke åpner for i denne omgang, er sertifisering av karbonopptak fra endret drift av eksisterende skog, for eksempel forlenget omløpstid, redusert hogstintensitet eller andre endringer i skogsdriften. Dette er noe EU har signalisert at kan bli aktuelt på sikt, men det finnes foreløpig ingen egen sertifiseringsmetodikk for dette. 

For skogeiere kan dette på sikt bli viktig som en ny mulig inntektskilde og en måte å diversifisere næringsgrunnlaget på. Målet med CRCF-regelverket er å etablere et mer standardisert og troverdig system for dokumentasjon av karbonopptak, som kan legge grunnlag for framtidige markeder for sertifiserte karbonkreditter og andre former for betaling for skogens klimabidrag. 

Den delegerte rettsakten er ennå ikke endelig vedtatt, men skal først gjennom en kontrollperiode i Europaparlamentet og Rådet før den kan tre i kraft. Samtidig vurderer EU-kommisjonen de første sertifiseringsordningene som har søkt om godkjenning under CRCF. Hvordan disse ordningene utformes i praksis, vil være avgjørende for hvilke muligheter som faktisk åpner seg for skogeiere. 

Det gjenstår fortsatt flere viktige spørsmål. Blant annet er det uklart hvor stor faktisk etterspørsel det vil være etter denne typen sertifiserte karbonkreditter. Det er også uklart hvilket prisnivå som kan oppnås, og hvordan markedet for slike sertifikater vil fungere i praksis over tid. 

NORSKOG mener at utviklingen av CRCF-regelverket er særlig interessant i lys av diskusjonen om prinsippene «forurenser betaler» og det som på engelsk omtales som «provider gets», altså at den som leverer et samfunnsgode, også skal få betalt for det. Når både politiske føringer og samfunnets forventninger i økende grad innebærer at skogbruket skal levere flere og mer omfattende samfunnsgoder, skjer dette samtidig som klimaendringene øker både risikoen og kostnadene. Skogeierne må dermed i større grad håndtere både nye krav og forventninger, og de økte kostnadene og risikoene som følger av et klima i endring. CRCF kan derfor representere et viktig skifte: Samfunnet stiller ikke bare krav til skogens bidrag, men begynner også i større grad å belønne dokumenterte klimabidrag og andre økosystemtjenester som skogeierne leverer. 

Dersom EU lykkes med å etablere et troverdig og etterspurt marked for sertifiserte karbonopptak, kan dokumentasjon av skogens karbonbinding bli en stadig viktigere del av skogforvaltningen. Oppdaterte skogbruksplaner, oversikt over tilvekst og karbonlager, samt dokumentasjon av skogskjøtsel kan bli en forutsetning for å delta i framtidige ordninger for salg av karbonkreditter eller andre klimarelaterte tjenester. God oversikt over egen eiendom og skogressursenes utvikling vil derfor kunne bli stadig viktigere for den enkelte skogeier. 

__________

Tysk kritikk mot EUDR øker: Advarer mot strenge sanksjoner og umodent IT-system  

Motstanden mot EUs avskogingsforordning (EUDR) fortsetter å vokse i Tyskland. Skog- og trebruksorganisasjoner kritiserer landets forslag til nasjonale gjennomføringsregler og mener næringen risikerer strenge bøter og sanksjoner samtidig som EUs EUDR-informasjonssystem fortsatt har tekniske svakheter. 

Bransjeorganisasjonene reagerer særlig på de høye bøtenivåene og muligheten for straffesanksjoner ved feil i dokumentasjon og aktsomhetserklæringer. De advarer mot at også administrative feil og mangelfulle opplysninger kan få alvorlige konsekvenser for skogeiere og bedrifter. 

Samtidig foreslås enkelte forenklinger for skogbruket, blant annet at skogeierforeninger kan sende inn felles aktsomhetserklæringer på vegne av medlemmene. Organisasjonene mener likevel at forenklingene bør forankres direkte i loven for å gi større forutsigbarhet. 

Kritikken er blitt ytterligere skjerpet etter nye tester av EUs IT-systemet. Ifølge tyske skogorganisasjoner opplever brukerne fortsatt problemer med registrering, innsending av opplysninger og andre tekniske funksjoner. 

Lovforslaget skal nå behandles i Forbundsdagen (Tysklands folkevalgte parlament). De tyske skogorganisasjonene ber om at de foreslåtte forenklingene lovfestes, at straffebestemmelsene vurderes på nytt, og at de tekniske problemene i EUs IT-system løses før regelverket begynner å gjelde fra 30. desember 2026. 

__________

Oppdateringer fra CEPF  

Europeiske land bekrefter satsingen på bærekraftig skogforvaltning 

På FOREST EUROPEs ministerkonferanse i Stockholm i juni vedtok deltakerlandene Stockholm-erklæringen «Sustainable Forests for Resilient Societies». Erklæringen bekrefter at bærekraftig skogforvaltning (Sustainable Forest Management, SFM) fortsatt skal være det grunnleggende prinsippet for forvaltningen av Europas skoger.  

Bærekraftig skogforvaltning innebærer langsiktig forvaltning som balanserer hensynet til klima, biologisk mangfold, verdiskaping og tilgang på fornybare råvarer. Prinsippet bygger på at skogen skal ivareta miljømessige, økonomiske og sosiale verdier samtidig.  

At landene igjen slår fast SFM som det bærende prinsippet for europeisk skogpolitikk, er et viktig signal i en tid der skogen møter stadig flere og til dels motstridende forventninger. Stockholm-erklæringen understreker skogens betydning og ulike funksjoner, og fremhever behovet for robuste skoger og aktiv forvaltning.  

For norske skogeiere er dette positivt. Erklæringen bekrefter at europeiske land fortsatt ser aktiv og bærekraftig skogforvaltning som en sentral del av løsningen på utfordringer knyttet til klimaendringer, naturmangfold og framtidig råstofftilgang. 

EUDR: Tekniske avklaringer, men fortsatt utfordringer for skogeiere 

EU-kommisjonen publiserte 13. juli en delegert rettsakt om hvilke produkter som omfattes av EUDR, samt en gjennomføringsrettsakt om informasjonssystemet for innsending av aktsomhetserklæringer. Endringene innebærer i hovedsak tekniske avklaringer og enkelte forenklinger før regelverket skal gjelde fra 30. desember 2026. 

For skogsektoren er det ingen større endringer. Trevirke, treprodukter og biprodukter fra skogbruket er fortsatt omfattet av regelverket. CEPF vurderer at endringene i produktomfanget derfor har begrenset betydning for sektoren. 

CEPF peker samtidig på enkelte forbedringer i informasjonssystemet, blant annet løsninger for situasjoner der systemet er utilgjengelig. Organisasjonen etterlyser imidlertid større åpenhet om EUs interne risikoprofilering og mener enkelte bestemmelser fortsatt kan skape usikkerhet for virksomhetene. De argumenterer for at endringene ikke løser flere av de grunnleggende utfordringene regelverket skaper for skogeiere, og etterlyser derfor ytterligere lovendringer for å redusere unødvendig administrativ belastning. 

EU vil forenkle miljøvurderinger  

EU behandler for tiden et forslag om å forenkle og effektivisere saksbehandlingen for prosjekter som krever konsekvensutredninger og konsesjonsprosesser. Målet er å redusere administrative forsinkelser, forenkling av investeringer og prosjekter, samtidig som miljøregelverket opprettholdes.   

Saken behandles nå i både Europaparlamentet og Rådet. I Parlamentet er det fremmet et stort antall endringsforslag, og flere av disse bygger på innspill fra skogeierorganisasjoner, inkludert CEPF. CEPF følger særlig opp forslag som kan få betydning for skogforvaltning og forholdet til naturregelverket.  

CEPF støtter målet om forenkling og mindre byråkrati, men understreker at skogeiere må få like stor oppmerksomhet som jordbruket og andre næringer når nye regler utformes. Organisasjonen er også opptatt av at regelverket for naturrestaurering og naturdirektivene ikke må skape unødvendig usikkerhet for aktiv og bærekraftig skogforvaltning. 

For skogbruket kan utfallet av forhandlingene bli viktig. Prosessen inngår i EUs bredere arbeid med forenkling av miljøregelverket og kan få betydning for fremtidige krav knyttet til natur, rapportering og arealforvaltning. Forslaget behandles fortsatt i EU, og endelig regelverk er ennå ikke vedtatt. 

Skogenes rolle i EUs klimapolitikk etter 2030 

CEPF har gitt innspill til EU-kommisjonens arbeid med utformingen av klimapolitikken etter 2030. Organisasjonen understreker at skog og skogbruk vil være en sentral del av EUs vei mot klimanøytralitet i 2050, og at erfaringene fra dagens LULUCF-regelverk må legges til grunn for videreutviklingen av politikken. 

CEPF fremhever at skogens rolle ikke bare bør vurderes ut fra karbonopptaket i skogen, men gjennom hele verdikjeden. Organisasjonen etterlyser større anerkjennelse av klimaeffekten som oppnås når treprodukter erstatter fossile materialer og energikilder. 

Samtidig advarer CEPF mot å bruke skogsektoren som en «buffer» for manglende utslippskutt i andre sektorer. I stedet mener organisasjonen at alle sektorer må bidra til utslippsreduksjoner, samtidig som EU legger til rette for en konkurransedyktig og fornybar bioøkonomi. 

CEPF understreker også at klimatilpasning og aktiv skogforvaltning vil være avgjørende for å opprettholde skogens karbonopptak i møte med klimaendringer. Organisasjonen støtter dagens struktur i EUs klimapolitikk. Her reguleres skog og arealbruk gjennom LULUCF-regelverket, og CEPF går imot forslag om å opprette en ny samlet AFOLU-pilar for jordbruk, skog og arealbruk. 

EU-taksonomien: CEPF mener forenklingene ikke går langt nok 

CEPF har gitt innspill til EUs forslag om å revidere taksonomiregelverket for klima. Organisasjonen mener de foreslåtte endringene er et skritt i riktig retning, men at regelverket fortsatt er for komplisert og kostbart for mange skogeiere. 

Ifølge CEPF er interessen for å rapportere etter taksonomien fortsatt begrenset i skogsektoren. Administrative krav, dokumentasjon og kontroll medfører betydelige kostnader, mens den økonomiske gevinsten for skogeierne ofte er usikker. 

CEPF etterlyser større anerkjennelse av nasjonale skogbruksplaner og etablerte sertifiseringsordninger som FSC og PEFC, fremfor nye og parallelle dokumentasjonskrav. Organisasjonen er også kritisk til at referansen til FOREST EUROPEs definisjon av bærekraftig skogforvaltning (SFM) er foreslått fjernet. 

Videre advarer CEPF mot at taksonomien gradvis kobles til stadig flere EU-regelverk, blant annet EUDR, naturrestaureringsforordningen og naturdirektivene. Organisasjonen mener dette kan skape økt kompleksitet og juridisk usikkerhet, snarere enn den forenklingen Kommisjonen har som mål. 

For skogbruket er hovedbudskapet fra CEPF klart: Taksonomien må bli enklere, mer praktisk anvendbar og i større grad bygge på eksisterende systemer dersom den skal få bredere oppslutning blant Europas skogeiere. 

Irland leder EU-rådet det neste halvåret 

Irland overtok 1. juli formannskapet i EU-rådet for de neste seks månedene. Under slagordet «Strength with unity» vil Irland prioritere konkurransekraft, sikkerhet og EUs langsiktige budsjett (MFF) for perioden 2028-2034. 

For skogsektoren blir særlig diskusjonene om EUs langtidsbudsjett, framtidens landbrukspolitikk (CAP) og klimapolitikken etter 2030 viktige. Det ventes også videre arbeid med forenkling av miljøregelverk og gjennomføringen av EUs bioøkonomistrategi. 

__________

Lurer du på noe om NORSKOGs internasjonale arbeid?

Da kan du kontakte vår næringspolitiske rådgiver Sara Philipson.