Skatt for utvikling

NORSKOGs innspill til Finanskomiteen
19. oktober 2015
Tilskudd og skogfond også for eiendommer utenfor næringsbegrepet
28. oktober 2015

Skatt for utvikling

Skatten er et av de kraftigste forvaltningsverktøyene våre politikere har. Det blir bråk når noen må betale mer enn før, noe som er forståelig hvis hensikten med skatteskjerpelsen utelukkende er å skaffe inntekter til statskassen. Når målsettingen er å påvirke samfunn eller næring i en retning som samlet sett fører til økt effektivitet og produksjon er saken en annen.

Regjeringen har slått fast at økonomien i landbruket skal bedres, og det ble tatt ille opp da en reduksjon av gevinstbeskatningen ved salg av landbrukseiendom ut av familie ble fulgt opp av lik skattesats også ved salg innad i familien. For jordbruket som har store verdier i avskrivbare driftsmidler er dette naturligvis et problem, men det gjelder altså i liten grad skogbruket.

 

En samlet skognæring var i Skog22 prosessen enige om at eiendomsstrukturen i skogbruket er et hinder for økt verdiskaping fra sektoren. Vi har mange som ønsker å utvikle sitt skogbruk, men vi mangler selgere. Det er denne utfordringen Regjeringen vil løse. Derfor er Regjeringens skattemodell helt logisk, og et målbevisst virkemiddelbruk for å forbedre eiendomsstrukturen og ta mer av skogen i aktivt bruk. Som ledd i et «grønt skifte» er derfor skatteomleggingen nødvendig, selv om det umiddelbart er tungt å svelge.

 

NORSKOGs forslag var å gi et midlertidig skattefritak for salg både inn og ut av familie, en modell som har samme hensikt som forslaget fra regjeringen, men som er lettere å akseptere. Midlertidige ordninger forsterker dessuten effekten. Slik ble det ikke, men tatt i betraktning at næring utenfor landbruket betaler personskatt på gevinsten, så er en kapitalbeskatning allikevel bedre. Ingen av oss ønsker å betale mer skatt, men det lar seg gjøre å komme rundt denne utfordringen for skogbruket. Det overordnede målet om å bidra til en bedre eiendomsstruktur og økt verdiskaping veier derfor tyngst. Jeg er undrende til støttepartiene som på den ene siden snakker varmt om bioøkonomien, for så å sable ned tiltakene for å komme dit.

 

Vi er igjen tilbake til det samme problemet som i diskusjonene rundt konsesjonslov. Jord- og skogbruk har bare vekstsubstratet til felles, og det leder helt feil av sted å bruke jordbrukets situasjon som utgangspunkt for å løse skogbrukets utfordringer. Særlig når dette legges i veien for en ønsket utvikling av en næringskjede som er av stor nasjonal betydning. Verdikjeden skog og tre mottar i beskjeden grad statlig støtte og konkurrerer i et internasjonalt åpent marked. I slike situasjoner er det derfor nedslående at selv næringsorganisasjoner bidrar til å hindre en helt nødvendig utvikling.

 

Noen er tydeligvis også bekymret fordi de minste eiendommene unntas fra næringsbegrepet. Vår vurdering er at denne endringen faktisk er forenklende og kostnadsbesparende både for eiere og myndigheter. Disse eiendommene oppnår det vi ønsker for alle skogeiere, kapitalbeskatning av inntektene fra skogen. La oss håpe at dette forslaget er første steg på veien dit. At denne eiergruppen ikke lenger skal gjennomsnittslignes burde være uproblematisk.

 

Det er en selvmotsigelse at de organisasjonene og politikerne som er mest kritiske til skattemessig næringsnøytralitet i det neste øyeblikket sidestiller jordbruket og skogbruket i skattedebatten. Det er spesialordninger tilpasset enkelte næringer som har satt Norge i den situasjonen vi er, se bare på hvordan skatt er brukt som virkemiddel for å bygge oljenæringen i Norge. Nå bør skogbruket spesialbehandles slik at skogen i Norge tas i aktiv bruk. Vår felles oppgave er å løfte bionæringene inn i fremtidens verdiskaping og da må det kraftig medisin til, selv om den ikke alltid smaker så godt.

 

 

(På trykk i Nationen 21. oktober)