Er det lov at forskere som ikke er ulveforskere interesserer seg for ulveforskning?

Sabotasje styrer ulve-politikken!
20. april 2018
Død ulv til tingretten: – Vi mener måten staten har praktisert ulveforvaltningen på nå, bryter med loven
23. april 2018

Er det lov at forskere som ikke er ulveforskere interesserer seg for ulveforskning?

Kronikk: Vi har fått høre at våre fagfelt burde diskvalifisere oss fra å ha meninger om bevaringsbiologi. Enkelte nøler ikke med å bruke ord som «pseudovitenskap» og «konspirasjonsteorier» for å hindre saklig debatt.

Publisert i dag, kl. 5.00

Uttrykket av vantro, avsky, og skrekk i illustrasjonsbildet viser en typisk reaksjon vi blir møtt med når vi drøfter visse forskningsdata om ulv.

Årsaken: Vi har i offentlige innlegg samt i to ulike høringsrunder i Stortinget tatt oss friheten å påpeke en del fundamentale feil ved dagens forvaltning av ulv – for eksempel angående hvordan den spesielle graden av innavl bør håndteres. Videre er det et følsomt tema at dagens stamme av ulv neppe kan sies å være naturlig hjemmehørende i Norge.

Derfor interesserer vi oss for ulv

Før vi går videre skal vi forklare litt rundt hvordan man kan bli interessert i denne problemstillingen, selv om man ikke selv er «ulveforsker». Undertegnede Torstein Steine er genetiker med særlig interesse for bevaring av genetisk variasjon i populasjoner med smal avlsbase.

Fra et slikt ståsted er det naturlig å påpeke følgende grunnleggende forhold: For å forhindre innavl er det like viktig å ta ut avkom av opprinnelige grunnleggere av en populasjon, som å få inn nytt materiale. Å maksimere antallet dyr er altså ikke nødvendigvis alltid formålstjenlig. Hva gjelder arten ulv i Skandinavia er det også slik at høy tetthet av etablerte revir kan vanskeliggjøre spredningen av nytt genmateriale.

Undertegnede Øyvind Øverli er nevrobiolog og atferdsbiolog med bakgrunn fra populasjonsgenetikk hos laksefisk, med spesiell interesse for arvbare forskjeller i stress- og sykdomsresistens.

Vi har gjentatte ganger fått høre at våre respektive fagfelt burde diskvalifisere oss fra å ha meninger om bevaringsbiologi.

Enkelte personer i forvaltningen nøler ikke med å offentlig bruke nedsettende ord som «pseudovitenskap» og «konspirasjonsteorier» for å hindre saklig debatt. Men kan laksens biologi også være relevant for ulv? Grunnleggende biologiske begreper som «bestand» er jo felles for alle arter.

Burde lært en lekse fra lakseforvaltningen

Begrepet «stedegen bestand» er spesielt sentralt, og bringer oss inn på en historie som norsk naturforvaltning virkelig burde ha lært seg en lekse av. I forbindelse med utbyggingen av norske lakseelver på -70 tallet var det nemlig svært viktig for norske myndigheter å overbevise grunneiere og fiskere om at det ikke fantes ulike laksestammer i ulike elver.

Det var altså ikke noe i veien for å ødelegge laksens gyteområder for så å kompensere med å sette ut oppdrettsfisk. Katastrofen ble komplett når man i tillegg ikke klarte å produsere nok laks i Norge, men måtte kjøpe overskuddet av svensk produksjon.

Den importerte laksen tok med seg parasitten Gyrodactylus salaris, som er dødelig for atlantisk laks. Dermed ble den opprinnelige laksen bortimot utryddet i de berørte elvene, og kunne bare reddes gjennom neddreping av all fisk med giftstoffet rotenon. De forholdsvis få forskerne på 70-tallet som hadde satt seg inn i internasjonal forskning og så farene stod maktesløse mot statsforvaltningen.

Når vi vet at 10 prosent av den så ettertraktede finske ulven er smittet av en dvergbendelorm-art ( Echinococcus granulosus ) så er det utrolig at man ennå ikke innser konsekvensen av å ignorere begrepet stedegen bestand.

Tar ikke hensyn til biologiske realiteter

I ulveforvaltningen tar myndighetene fortsatt ikke hensyn til de biologiske realitetene. Det er forespeilet oss at både den opprinnelige skandinaviske stammen og den nåværende er basert på såkalt «naturlig innvandring fra øst».

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Den opprinnelige etableringen skjedde ikke fra øst, men fra sør. Ved slutten av siste istid trakk iskanten seg tilbake fra sør mot nord, og mennesker og ulv fulgte villreinen nordover.

Forestillingen om at «dyrene var her først» er feil. Vi har en felles utviklingshistorie, og arten menneske er en like naturlig del av økosystemet som alle andre arter. At mennesket utviklet seg til en særdeles effektiv jeger, tok i bruk teknologi, ble mange og la beslag på enorme ressurser, er uomtvistelig.

Vi utryddet store deler av dyrelivet rundt oss, og fortsetter ufortrødent med det. Men det er ikke dermed sagt at å prøve å rette opp gårdagens feil er en god måte å stoppe denne trenden på. Vi har helt enkelt ikke tilstrekkelig kunnskap om sammenhengene i naturen til å forutsi konsekvensene av for eksempel å flytte bestander av dyr – inklusive deres parasitter og sykdommer- over store avstander.

Slå fra dere tanken om naturlig innvandring av ulv

Tanken på at dagens skandinaviske bestand av ulv skal være etablert ved naturlig innvandring kan man nok dessverre etter hvert slå fra seg. Publiserte vitenskapelige data og statistiske bevis er ikke «konspirasjonteori». To separate finske studier (Kojola m.fl., 2006, 2009) viser for eksempel at det er 100 prosent dødelighet for ulv som prøver å vandre gjennom reindriftsområdene i Nord-Finland. Dette gjelder etter oppfinnelsen av snøscooter og boltrifler.

Studiene finner riktignok at bare ca 10 prosent av de merkede individene forviller seg inn i de nordlige områdene med fri avskyting, men studiene i sin helhet omfatter over 80 individer.

Gjennomsnittlig vandringslengde før dyrene finner nytt revir er 10 mil, og maksimum er 40 mil. Ingen dyr fra skandinavisk side har heller noensinne vandret andre veien og nådd de finske eller russiske populasjonene. For de eksemplene som er fremholdt er det unnlatt å informere om at de uten unntak skytes før de kommer sør for Enare-sjøen.

De «genetisk viktige» individene av ikke-skandinavisk avstamming som norske forskere fremholder som bevis på naturlig innvandring i nyere tid (etter 1970) kan altså like gjerne være bevis på det motsatte, nemlig eksistensen av ulike utsettingsprogrammer.

Bevaringsbiologisk galskap

I den anledning må man kunne driste seg til å spørre hva det egentlig betyr når det i siste Stortingsmelding om ulv står at: «I de tilfeller utsatte valper fra svenske dyreparker registreres i Norge, skal svenske myndigheter straks informeres». Her burde det ringe noen varselklokker, bare tanken på slike virkemidler er bevaringsbiologisk galskap.

Men med svenskenes nye program for «genetisk förstärkning» er vi nå oppe i (minst) tre kjente programmer for aktiv gjeninnføring av ulv i perioden fra tidlig 70-tall til nå. At slik aktivitet gjentatte ganger planlegges av både statlige og private aktører, men aldri gjennomføres, blir stadig mindre troverdig.

Miljødirektoratet kunngjorde for kort tid siden at et omfattende forskningsprosjekt skal undersøke genetisk og geografisk opprinnelse til dagens ulvebestand. Skulle de nye undersøkelsene bekrefte antagelsen at dagens bestand er ubeslektet med den opprinnelige stedegne bestanden, så faller altså dagens ulv inn under Naturmangfoldlovens definisjon av fremmed organisme; «art eller bestand som ikke hører naturlig hjemme på stedet».

Det eneste forsvarlige da er å ta konsekvensen av Naturmangfoldlovens ordlyd, og ikke minst Bern-konvensjonens forutsetning om aksept i befolkningen ved reintroduksjon av en art (artikkel 11).

Dagens situasjon bringer nemlig ekte bevaringspolitikk fullstendig i vanry, og tar oppmerksomheten bort fra virkelige og truende globale miljøproblemer.