Kristin Clemet om “Den begredelige historien om formuesskatten”

Fra skov til skørt
8. januar 2019
Nå må Stortingets rovviltforlik følges opp!
8. januar 2019

Kristin Clemet om “Den begredelige historien om formuesskatten”

Forhandlingene om å danne en utvidet sentrum/høyre-regjering er i gang. Lykkes det, vil vi få en borgerlig flertallsregjering for første gang på 35 år.

Den begredelige historien om formuesskatten

Kristin Clemet

Forhandlingene om å danne en utvidet sentrum/høyre-regjering er i gang. Lykkes det, vil vi få en borgerlig flertallsregjering for første gang på 35 år.

 

Mens mange medier er mest opptatt av abortloven, finnes det mange andre som er opptatt av helt andre ting. For hva vil en mulig regjeringsplattform si om skolen, klimaet, familiene, innvandring og forsvar?

 

Mange i næringslivet er opptatt av formuesskatten. Hva vil skje med den?

 

Diskusjonen om formuesskatten strekker seg langt tilbake i tid, men la meg holde meg til dette århundret.

 

I 2001 gikk alle de fire partiene som nå forhandler, til valg på å fjerne formuesskatten på næringskapital (også kalt arbeidende kapital) eller på å fjerne den helt.

 

Fremskrittspartiet sa «nei til formuesskatt». Høyre ville «fjerne formuesskatten». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville «redusere formuesskatten med sikte på bortfall». Også Senterpartiet ville endre formuesskatten til fordel for mange vanlige bedrifter.

 

Da KrF, Venstre og Høyre i 2001 gikk sammen om å danne regjering, Bondevik II-regjeringen, lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten».

 

Men nedtrappingen ble ytterst beskjeden. I forbindelse med at utbytteskatten ble innført i 2005/06, fremla derfor de tre daværende regjeringspartiene nye løfter. Bondevik II-regjeringens plan var at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hovedsakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formuesskatten trappes videre ned med sikte på avvikling».

 

Men heller ikke dette ble noe av da Stoltenberg II-regjeringen kom til makten. Den økte riktig nok bunnfradraget, men samlet sett ble formuesskatten på næringsvirksomhet økt fra 2,2 til 6,8 milliarder kroner i 2013, i tillegg til at den nye utbytteskatten økte til cirka 8 milliarder kroner.

 

Neste gang de borgerlige kom til makten, i 2013, var løftene stort sett de samme: Fremskrittspartiet ville «gradvis fjerne dagens formuesskatt ved å øke bunnfradraget». KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Høyre ville «trappe ned og på sikt fjerne formuesskatten», mens Venstre ville «redusere og på sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville reformere formuesskatten og «fjerne formuesskatt på arbeidende kapital».

 

I Sundvolden-plattformen ble løftene noe moderert, sannsynligvis fordi Høyre og Frp ikke ville love for mye for de nærmeste fire årene. Der het det derfor at regjeringen ville «trappe ned formuesskatten ved å heve bunnfradraget og senke satsen». I samarbeidsavtalen med KrF og Venstre het det at «privat eierskap og sparing styrkes gjennom redusert formuesskatt».

 

Formelt sett har regjeringen og de fire partiene holdt løftene sine, men det er bare så vidt. Satsen er senket og bunnfradraget er økt, men mange har likevel fått økt formuesskatt. Dette har skjedd, blant annet fordi formuesskatteverdiene er økt, noe som igjen skyldes at også den såkalte rabatten er redusert. Eller for å være mer presis: Skattesatsen er redusert én gang, men siden aksjerabatten for viktige formuesposter også er økt betydelig i samme periode, er nettoeffekten for mange at formuesskatten som betales har økt, ikke gått ned. Også inntektene til staten fra formuesskatten på arbeidende kapital har økt siden de borgerlige kom til makten i 2013.

 

Ved valget i 2017 ble løftene stort sett gjentatt.

 

Fremskrittspartiet ville fortsatt «avvikle formuesskatten», og KrF ville fortsatt «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital». Venstre ville at «formuesskatten reduseres ved en gradvis økning av bunnfradraget og en lavere verdsettelse av aksjer», mens Høyre ville «redusere og fase ut formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser, samt øke bunnfradraget og på lenger sikt fjerne formuesskatten». Også Senterpartiet ville fortsette nedtrappingen av formuesskatten.

 

Da Stortinget behandlet den siste skattereformen våren 2016 var partiene forbilledlig klare:

 

Høyre og Fremskrittspartiet mente at «formuesskatten på arbeidende kapital må reduseres, og på sikt bør formuesskatt på arbeidende kapital fases ut».  KrF ville «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital» og mente derfor at «formuesskatten på arbeidende kapital bør trappes videre ned og på sikt fases ut». Også Venstre mente at «formuesskatten bør trappes videre ned og på sikt fases ut».

 

Mens alt dette har skjedd, har argumentene for å fjerne skatten på arbeidende kapital bare blitt viktigere. Det er nemlig spesielt viktig å styrke næringslivet og privat, norsk eierskap nå når Norge må omstilles og trenger ny vekst i bransjer utenom oljen. Men argumentene er i bunn og grunn de samme:

 

  • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
  • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap.
  • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
  • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
  • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
  • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

 

Når vi tenker på hvor mange løfter partiene med stor iver velger å gjennomføre, er det interessant å spørre seg hvorfor løftet om å trappe ned og til slutt fjerne formuesskatten på arbeidende kapital knapt nok gjennomføres med museskritt.

 

Jeg tror det i hovedsak er to grunner til det:

 

Den ene grunnen er den voldsomme debatten og kritikken som kommer fra opposisjonen og til dels også mediene, særlig i Oslogryta. Den er opportunistisk og lettvint og ofte uinformert, men ubehagelig for dem som rammes av kritikken, det vil si særlig regjeringen.

 

Den andre grunnen er på mange måter verre. Jeg tror rett og slett at også borgerlige partier som regel er mer opptatt av å øke de offentlige utgiftene enda mer enn av å redusere skatter og avgifter.  Det økonomiske handlingsrommet som regjeringen og Stortinget har hatt de senere år, er enormt sammenlignet med andre land. Likevel har de bare prioritert å bruke 10 – 20 prosent til å redusere skattene, mens resten har gått til fortsatt vekst i de offentlige utgiftene. Statsbudsjettet er på om lag 1300 milliarder kroner, og det vokser med mange milliarder hvert år. Likevel kan det virke som at en skattelette på fem milliarder kroner er helt uoverstigelig. Og vel å merke: Dette handler ikke om å slippe skatt, men om å skatte på en smartere måte, et tema som Civita har skrevet mye om her.

 

Og her vil jeg gjerne føye til følgende:

 

Det er ikke riktig, som venstresiden ofte hevder, at regjeringen har gitt store lettelser til «de rike», fordi den har gjort noen endringer i formuesskatten. En av grunnene til at den ikke har gjort det, er den jeg nevnte foran, nemlig at endringene i formuesskatten har ført til at mange har fått økt formuesskatt. Men den andre grunnen er utbytteskatten, som bare har fortsatt å øke. Den samlede eierbeskatningen er derfor omlag tidoblet siden utbytteskatten ble foreslått av den forrige borgerlige regjeringen. Hvis venstresiden mener at beskatningen av norske eiere var riktig(ere) under Stoltenberg II-regjeringen enn den er nå, og samtidig er mot de lettelsene som den nåværende regjeringen har gitt i formuesskatten, bør den logisk gå inn for å reversere økningen i utbytteskatten. Men det er det ingen som vil. Heller ikke næringslivet har tatt til orde for det. Venstresidens posisjon er altså ikke bare at den er imot lettelsene i formuesskatten. Det venstresiden har vært for de senere år, er en kraftig økning i beskatningen av norske eiere.

 

Det spørsmålet som mange stiller seg nå, er hva som vil skje på Granavolden. Vil de fire partiene stå ved løftene sine, eller vil de aller helst bare fortsette å øke de offentlige utgiftene til nye høyder?

 

Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gjøre det de fire ikke-sosialistiske partiene har lovet. En flertallsregjering har makt til å gjennomføre det den vil, og det er et klart flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Om det ikke kan skje i ett jafs, kan det i alle fall tas tydelige skritt i riktig retning, slik de fire partiene lovet i forbindelse med behandlingen av skattereformen.

 

For hvis ikke en ikke-sosialistisk og presumtivt næringsvennlig flertallsregjering greier å prioritere dette, hvem i all verden skal gjøre det da?

 

Oppdatert: Etter at bloggen ble publisert, har jeg fått spørsmål om hvor mye formuesskatten på arbeidende kapital og utbytteskatten nå utgjør. Estimater jeg har sett fra NyAnalyse, basert på tallgrunnlag fra Finansdepartementet, viser at formuesskatten på arbeidende kapital utgjør ca. 8 milliarder kroner, og at utbytteskatten utgjør ca. 15 milliarder kroner. Det vil si at eierbeskatningen nominelt har økt fra ca. 2 milliarder kroner i 2005 til ca. 23 milliarder kroner i 2018.

 

Innlegget var publisert på Clemets blogg fredag 4. januar 2019.