Nye konsesjons- og jordlovsrundskriv. Er det noe nytt? - Norskog
Barkbilleberedskapen styrkes
31. mai 2021
Økt plantetilskudd i revidert statsbusjett
1. juni 2021

Nye konsesjons- og jordlovsrundskriv. Er det noe nytt?

Landbruks- og matdepartementet har kommet med nye rundskriv vedrørende konsesjonslov og jordlov. Når det gjelder omsetning av eiendommer og utforming av morgendagens eiendommer, har både konsesjonsloven og jordlovens § 12 stor betydning.

 

Lovene og praktiseringen av dem har en del klare endringsbehov. Vi kan f.eks. trekke frem noen raske eksempler:

  • Selv de opplagte konsesjonssaker tar altfor lang tid. 3 – 4 måneder er ofte minste saksbehandlingstid selv for den enkleste sak.
  • Kommunene og Statsforvalterne har økt omfanget av konsesjonsnektelse (populært kalt «gjenoppstått forkjøpsrett).
  • Forvaltningen bruker veldig mye ressurser på å pålegge boplikt på hus som ikke er i nærheten av å være egnet til beboelse.
  • Man har etter hvert fått omfattende konsesjonsfritak i §§ 4 og 5, men fremdeles er det full konsesjonsbehandling på 1 m2 ubebygd areal.
  • Det er et uttalt mål at man skal forsøke å få til mer robuste bruk slik at inntekter fra landbruket skal bety litt mer for litt flere. Til tross for dette blir dette målet ofte tapt av syne fordi en mengde andre hensyn og lokale vurderinger fører til avgjørelser som går i motsatt retning.

 

En del forhold må nødvendigvis endres gjennom lov, men når det gjelder skjønnsutøvelsen og saksbehandlingen, kunne Landbruks- og matdepartementet gjennom rundskriv bidratt ved å gi anvisninger om raskere og mer forutsigbar behandling av enklere saker.

 

Det nye konsesjonsrundskrivet, M-1/2021 sammenfatter alt som tidligere er skrevet i rundskrivs form og det er gjort noen tilføyelser og presiseringer. Rundskrivet erstatter alle tidligere rundskriv unntatt prisrundskrivet fra 2002 som fremdeles skal gjelde når det gjelder verdsettingsmetoder.

 

Etter vår gjennomgang av rundskrivet, finner vi lite nytt. En del forhold, som f.eks. kapitlet om konsesjon for selskaper, er utvidet, men innholdet er i realiteten det samme.

 

Et annet eksempel er spørsmålet om adekvat bolighus ved lovbestemt boplikt der man viser til saken fra Senja Tingrett i 2012, som sier at boplikten bortfaller ved dårlige bygninger. Men likevel mener man at det ikke er avgjørende «om huset har innlagt strøm, vann eller om det er bilvei fram til huset». Noen ambisjon om mindre byråkrati har departementet derved ikke hatt.

 

Det kan synes som at rundskrivet har hatt som ambisjon å stramme inn praksisen rundt inngåelse av ulike typer rettighetsavtaler ved at man presiserer at slike avtaler vil være konsesjonspliktige dersom man hindrer eierens utnyttelse av eiendommen. Imidlertid slår man jo likevel fast at grunneiers økonomiske utbytte av eiendommen må bli vesentlig innskrenket for at konsesjonsplikt skal inntreffe. Dette vil jo være et svært skjønnsmessig spørsmål, så hvorvidt det kan ligge noen reell kursendring i rundskrivet, er vanskelig å se.

 

Slik NORSKOG ser det, har praktiseringen rundt konsesjon gjennomgått tre stadier de siste ti-årene. Først hadde vi 70- og 80-tallet der landbruksnemda og fylkeslandbruksstyrene bestemte hvem som skulle få kjøpt eiendommene og lokale og svært skjønnsmessige faktorer spilte en stor rolle. Ettersom lovgivningen ble gradvis endret, endret man også praksis slik at konsesjon ble mer regelstyrt og at konsesjon var nokså forutsigbart. I dag er vi på vei inn i en situasjon der kommunene og Statsforvalterne virker å gå tyngre inn i materialet og dels strammer inn og dels gjeninnfører gamle tradisjoner om f.eks. å forbeholde eiendommer til innenbygdsboende etc.

 

Vi hadde håpet at et nytt konsesjonsrundskriv kunne angitt noen endringer for å få ned transaksjonskostnadene, bidratt til et noe mer dynamisk eiendomsmarked og unngå en utvikling der man skal få nei til konsesjon fordi lokalpolitikerne heller synes en annen skulle fått kjøpt. Men disse utfordringene svarer ikke rundskrivet på.

 

Når det gjelder det nye rundskrivet til jordloven, ser vi mye av det samme (her kommenteres bare rundskrivet for så vidt gjelder § 12). Som en illustrasjon kan vi peke på at departementet utmerket godt kunne ryddet opp slik at ikke kommunene brukte masse tid på å behandle fradeling av festetomter der Stortinget har gitt festerne innløsningsrett. Det er unødvendig byråkrati.

 

Landbruket har behov for en strukturendring. Litt mer areal må komme ut i markedet og en del driftsenheter må kunne få bli større. NORSKOG tror markedet er den mest effektive motoren i dette. Derved må konsesjons- og jordlovens oppgave være å danne et filter slik at utviklingen går i riktig retning og at spesielt uheldige transaksjoner stanses eller justeres inn. Men det må også være en viss form for pragmatisme. Hvis man tror på at de private aktørene kan greie å finne noenlunde gode løsninger, må man tillate at ikke alle transaksjoner er helt «perfekte».

 

I den velmenende utviklingen av lokalt selvstyre rundt disse lovene, er det nå i ferd med å utvikle seg en svært uheldig praksis der kommunene sier nei til oppdeling og salg til en nabo fordi de heller vil at bruket skal ligge slik det er eller at man sier nei til konsesjon fordi man mener naboen heller burde få kjøpt enn den personen eieren har valgt å selge til. Vi mener denne utviklingen er uheldig.

 

I «Verdier i vekst» (Meld. St. 6 (2016–2017)) skrev regjeringen:

Regjeringen vil legge til rette for økt omsetning og bedre arrondering av landbrukseiendommer, slik at eiendomsstrukturen på sikt kan endres i retning av mer rasjonelle driftsenheter.

 

Vi stiller oss spørsmålet: Er de nye omfattende rundskrivene et symptom på at departementet sitter for langt unna der saksbehandlingen skjer? NORSKOG opplever nemlig at det ikke er noen linje «der ute» i å medvirke til mer fart i eiendomsomsetningen.

 

Les rundskrivene her.