Kan noen rydde og merke stier i utmark uten grunneiers samtykke?

 

Svaret på spørsmålet er både ja og nei. De to første leddene i friluftsloven § 35 lyder slik:

• Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark.
• Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark.

 

Mange leser disse bestemmelsene som at det er en fribillett til å iverksette et hvert tiltak de ønsker på grunneierens eiendom uten å varsle eller noe annet. Men slik er det ikke.

 

Først må man se på innholdet i bestemmelsen. Hva kan den gi anledning til? Her er svaret at den gir mulighet for å varde og merke opp ruter og turstier. Hjemmelen kan også brukes til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak. Eksempelvis kan man fjerne hindringer på ruten eller turstien i form av et veltet tre eller steiner som ligger som en hindring der. Bestemmelsen kan også nyttes til å fjerne busker og kratt og forhindre gjengroing av ruten eller turstien.

 

Endringen av § 35 i 2011 førte til at kommunen fikk direkte hjemmel i paragrafen. Dette har nok bidratt til misforståelsen om at bestemmelsen er et fripass til å ta seg til rette på privat grunn. Men lovendringen hadde ikke til hensikt å fjerne plikten til å forhandle med grunneier. I lovforarbeidet bruker man begrepet «inngrepsløyve» om vedtak etter § 35. Det er altså et verktøy som kommunen kan bruke når det ikke oppnås avtale med grunneier. Følgende avsnitt i proposisjonen illustrerer dette godt:

 

«Denne plikten [til å forhandle med grunneier] følger av praksis og videreføres også etter lovendring. Inngrepsløyve kan således brukes kun når man etter gjennomførte forhandlinger ikke har klart å komme frem til noen frivillig avtale. Miljøverndepartementet kan ikke se behovet for å innta plikt til forhandlinger i lovens ordlyd, bestemmelsen fungerer etter hensikten slik den er i dag, og gjeldende rett på dette punktet videreføres uendret.»

 

Når man i loven har gitt kommunen mulighet til å delegere inngrepsløyve til organisasjoner, er dette heller ikke en «abonnementsordning». Kommunen kan gi frivillige organisasjoner slik løyve, men bare i ett og ett tilfelle og til bestemte tiltak. Kommunen kan altså ikke delegere sin myndighet til en organisasjon. For at en organisasjon skal få inngrepsløyve, må de søke kommunen om det. Det er også viktig å merke seg at organisasjoner bare kan få tillatelse til lettere tiltak av kommunen. Tillatelse til tyngre inngrep (typisk klopper og bruer) kan ikke gis av kommunen.

 

Inngrepsløyve etter § 35 er egentlig en slags «ekspropriasjon light». Kommunen kan, etter vanlig forutgående saksforberedelse, treffe vedtak om inngrepsløyve dersom det ikke oppnås avtale med grunneier. Et slikt løyve kan bare gi anledning til å lettere tiltak som stier. Tyngre inngrep krever ordinær ekspropriasjon. Ved inngrep etter § 35 har grunneier krav på å få dekket evt. økonomiske tap. Dersom man ikke blir enige om erstatningen, skal dette avgjøres ved skjønn.

 

Vedtak om inngrepsløyve etter § 35 er et enkeltvedtak. Det betyr at kommunen må foreta saksbehandling, grunneiere må ha anledning til å uttale seg osv. osv. Grunneieren kan også påklage vedtaket til Statsforvalteren.

 

For å oppsummere:

Ingen har anledning til å etablere stier i utmark uten grunneiers godkjennelse. Men dersom grunneier nekter etablering av en slik sti, har kommunen mulighet til å formelt vedtak om at stien likevel skal etableres etter friluftsloven § 35.

 

NORSKOG opplever at grunneiere normalt er svært positive til utøvelse av friluftsliv på sine eiendommer og at samarbeidet omkring stier er veldig godt. Men godt samarbeid og gode relasjoner krever at alle parter har god rolleforståelse og kunnskap om formalitetene. Grunneier driver næringsvirksomhet på sin eiendom og har behov for å ha kontroll på arealbruken. Derfor hører retten til å etablere stier inn under eiendomsretten. Men grunneierne må selvsagt også tilpasse seg samfunnets behov og strekke seg for å få til gode løsninger.

 

Det vi opplever i hverdagen, er at det er et stort press på naturen og at allmennhetens ferdsel lokalt er til stor ulempe for enkelte bønder og skogeiere. Dette må også friluftsorganisasjoner og andre ha respekt for slik at man starter etableringen av en sti med en dialog med grunneier.