Q & A fra Skogkulturwebinar
15. april 2021
Hvor skal trærne stå?
15. april 2021

Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet foreslår retningslinjer for avveining mellom skognæringens bidrag til det grønne skiftet og skogvern.

Ny rapport foreslår retningslinjer for hvordan myndighetene skal vurdere hvordan områdets verneverdi og verdien for skogbruket og leveringssikkerhet til industri skal vektes mot hverandre ved vurdering av nye frivillig vern-områder.

Ved behandlingen av Meld. St. 6 (2016-2017) Verdier i vekst, kom Stortingets næringskomite med en uttalelse vedrørende skogvern og hvordan dette burde gjennomføres fremover for å vekte de ulike interessene i sammenheng med klima, det grønne skiftet, skogbruk og vern. Uttalelsen ble tatt med videre i regjeringens behandling av Granavolden-plattformen, hvorav følgende ble fastslått:

 

Regjeringen vil: – «Verne 10 prosent av skogen gjennom privat frivillig vern og vern av offentlige eide skogarealer. Vernet skal gjennomføres på en slik måte at det får minst mulige konsekvenser for avvirkningen og skognæringens bidrag til det grønne skiftet.»

 

Følgende uttalelse la grunnlaget for et oppdrag tildelt Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet, hvorav de fikk i oppgave å lage retningslinjer for hvordan denne avveiningen skulle foretas. Altså hvordan skogbrukets interesse i et område skal vektes opp mot verdien til vern, altså verneverdi. Det er dette som er grunnlaget, og opphavet til den nylig publiserte rapporten fra LDIR og MDIR: «Skogvern og konsekvenser for avvirkningen og skognæringens bidrag til det grønne skiftet».

 

Oppdraget har som tidligere nevnt gått til både LDIR og MDIR, hvorav direktoratene har samarbeidet om oppgaven med å komme frem til retningslinjer til hvordan avveiningen kan gjennomføres. Det poengteres i rapporten at vern av skog skal være arealrepresentativt, det vil si at den skal fange opp variasjonen i ulike typer skog. I dag er en av manglene i vernet lavereliggende og høyproduktiv skog, og Miljødirektoratet ønsker å verne mer av dette framover for å sikre et representativt vern.

 

Med andre ord den skogen som skogbruket er avhengig av for å sikre levering av råstoff til industri, men også den skogen som gjennom vekst tar opp mest Co2. Retningslinjene peker derfor på at verneverdien bør være høy dersom slik skog skal vernes. På andre siden har det for NORSKOG vært viktig at den skogen som har mindre verdi for skogbruket og leveringssikkerhet til industri bør kunne vernes, og at kravene til verneverdi for slike områder bør kunne senkes.

 

NORSKOG har sammen med blant annet Norges Skogeierforbund bidratt med innspill gjennom prosessen, og er i stor grad samstemte i sine innspill til direktoratene. NORSKOG har også trukket frem problemstillingen at det å plassere ulike typer natur i et finmasket system er noe problematisk, da definisjonsmakten er stor, grunnlaget kanskje er noe marginalt, men utslaget av prosessen kan potensielt være betydelig.

 

Videre mener NORSKOG at retningslinjene ikke bør være til unødig hinder, dersom en grunneier anser frivillig vern som en strategi som kan passe på deler av sin eiendom, også der arealene potensielt har høye verneverdier, men også har høy verdi for skogbruket.

 

Hele rapporten kan du lese her